Iran på vei ut av isolasjonen

Helge Hveem var nylig i Iran som leder av en delegasjon fra Norges forskningsråd. Han ser her på samspillet mellom geopolitikken i området og den maktkampen som pågår.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Etter å ha vært i politisk isolat siden den islamske revolusjonen i 1979, er Iran på vei ut av isolasjonen. Men åpningen hemmes av en hard indre dragkamp mellom konservative og reformister om retning og tempo. Og av at USA nøler med å oppheve sanksjonene mot landet.

Dagens Iran er paradoksenes land. Den indre maktkampen står i skarp kontrast til et enormt behov for bred samling om økonomisk vekst. Etter revolusjonen har det vært satset stort på utdanning, ikke minst for kvinner. Gradvis har de vunnet posisjoner og betydelig frihet under sjalet de fortsatt må bære. Men arbeidsløsheten er på 30 prosent, og halvparten av befolkningen er under 20. Potensialet er stort. Landet har enorme gassreserver, men ingen eksport av gass. Et godt entreprenørmiljø kan skape et mer variert næringsliv, men hindres av en allianse mellom det konservative i presteskapet og den gamle klassen av kapitalister.

Demokrati

Det er likevel liten tvil om retningen på den politiske utvikling. Iran beveger seg fra teokrati - prestestyre - mot demokrati. Oppslutningen om reformistene og president Khatami er meget stor og åpenbar, også innen presteskapet. De konservatives stilling er ennå formelt sterk, men reelt er den svekket og derfor avhengig av sikkerhetsstyrkenes lojalitet. Flere i det konservative presteskapet er innblandet i tvilsomme økonomiske forhold og derfor svekket i folks øyne. Khatami og hans koalisjon blir ganske sikkert gjenvalgt med stort flertall neste år.

Men den entusiastiske støtte i befolkningen er også en kilde til svakhet. Man ser konturene av en ny revolusjon: revolusjonen av stigende forventninger. Velutdannede yngre har begynt å emigrere og erstattes bare delvis av de iranere som nå får lov til å vende hjem fra politisk eksil.

Ny vekst

Landet trenger desperat til ny økonomisk vekst. Og den må skje ved betydelig bistand utenfra, gjennom investeringer og import av teknologi. Skjer ikke det, vil folk kunne vende seg mot mer radikale løsninger og rive ned den nødvendige kompromisslinjen overfor de konservative.

For å sikre Khatamis reformistiske linje suksess, er det imidlertid like viktig med en framskutt geopolitisk posisjon i regionen som utenlandsk teknologi. Forstår Vesten og spesielt USA dette? Mens imam Khamenei, landets øverste leder, fortsatt omtaler USA som djevelmakten, foregår det sonderinger mellom Clinton/Gore-administrasjonen og president Khatami.

Paradoks

Også på det geopolitiske plan florerer paradoksene. I ettertid er det neppe noen tvil om at USA ved å støtte Saddams angrep på Iran i 1980 også sikret at daværende ayatolla Khomeini fikk befeste sin maktbase. Så lenge Saddam sitter, kan Iran for så vidt trygt regne med at USA før eller siden vil skifte side. Mens det venter, normaliseres forholdet til en annen erkefiende, Saudi-Arabia. Forståelsen som i det siste er etablert mellom de to, har bidratt sterkt til de siste prisoppganger på råolje.

Iran ser imidlertid også nye veier i sitt arbeid med å bli anerkjent som en geopolitisk stormakt. Landet har valgt en moderat og forsonlig linje overfor naboene vedrørende de ustabile politiske og rettslige sidene ved petroleumsvirksomheten i Kaspihav-området. Men her kan Iran komme til å markere seg sterkere, også overfor Statoil og dermed norsk diplomati i området. Endelig har iranerne åpnet en ny dør østover, med en dristig plan om å føre iransk gass til India gjennom rørledninger over Pakistans territorium.

Krav

Vil realpolitikerne i vest tillate Iran å innta den plass landet gjør krav på? Mens USA nøler, er EU på vei. Iranerne ser med blandede følelser på britene, men satser på Paris og Berlin. Likevel er det her som andre steder: USA har det siste ord. Ikke om investeringer i petroleumssektoren; de er allerede på gang, og her er det iranerne selv som nøler med å legge forholdene til rette. Men åpningen mot utenverdenen og anerkjennelsen av Irans geopolitiske betydning blir aldri fullstendig uten godkjennelse fra Washington. For Khatami er det det samme om Bush eller Gore vinner, bare godkjennelsen kommer - og kommer raskt. Drar den ut og amerikanerne blir fristet til å presse Khatami for langt, kan de utålmodige reformtilhengerne miste motet. Og de konservative få nye kort på hånden. Da går Iran to skritt tilbake.