Iran slipper seg løs

TEHERAN (Dagbladet): Her er berg-og-dal-bane, tombola, karuseller, pariserhjul, is, saft og popcorn. Barn og voksne morer seg i Teherans største fornøyelsespark denne torsdagskvelden. I morgen er det fredag, muslimenes hviledag.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det kalles til bønn, men ingen ser ut til å bry seg om utropene. Iran er ikke et land hvor folk flest legger seg ned og ber fem ganger om dagen, slik det foreskrives i Koranen.

- Mitt inntrykk er at iranere flest ikke er så religiøse. Mange har tatt på seg et religiøst image for å få en godt betalt jobb, sier en vestlig diplomat.

Ved fornøyelsesparkens inngang står en svartkledd eldre iransk kvinne og sjekker sløret på de besøkende kvinnene. Synes for mye av håret, sier hun diskré ifra, og sløret trekkes et par centimeter ned. Utenfor synsfeltet til denne moralens vokter kommer hårpryden fram igjen.

- Det er ikke lenger så farlig om vi ikke skjuler håret helt på offentlige steder. Før kunne vi bli arrestert for noe slikt. Men fremdeles er det viktig å være helt tildekket på en del statlige kontorer, sier en ung kvinne vi snakker med.

Irans kvinner går ikke lenger bare svartkledde på gata. Nå går mange i lysere klær i forskjellige farger.

For Iran er ikke hva det var for det konservative islamske presteskapet. Det foregår en liberaliseringsprosess, som har sitt utspring på grasrota, men som støttes av den sittende president Mohammad Khatami. Det nye Iran er i emning.
Utenfor den amerikanske ambassaden, tidligere bare kalt «spionhulen», er bannerne med «Død over USA» tatt ned. Butikken som selger bøker med hemmelige CIA-dokumenter fra ambassadeokkupasjonen i 1980, er knapt åpen lenger. Ingen gidder å handle her mer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den store satan, USA, eksisterer stort sett bare når propagandamaskineriet går for fullt under fredagsbønnen ved Teherans universitet. Men denne politiske og religiøse manifesteringen er heller ikke hva den var. Det er bare den åndelige leder Ali Khamenei og et par andre topp-ayatollaer som trekker fulle hus.

Weekend-utflukter

De av Teherans 12 millioner innbyggere som har råd og mulighet, drar nemlig på utflukt i weekenden. Torsdag kveld og fredag morgen er køene ut av hovedstaden enorme. De fleste kjører den iransk-bygde bilen Peykan, stort sett uforandret i karosseriet siden sjahens dager på slutten av 70-tallet.

Hver fredag er Karaj-elvas bredder stappfulle av folk som spiser lunsj, bader og slapper av under skyggefulle trær. Vi er på vei nordover mot Amirkabir-dammen, der vi har hørt at kvinner står på vannski. Ryktene viser seg å være sanne. Her er gutter og jenter. Her frykter ingen at en kommando fra det såkalte frivillige korps, de forhatte basiji, skal komme og ødelegge dagen. Tidligere terroriserte disse religiøse fanatikerne den moderne delen av Irans innbyggere med kontoll av moral og påkledning. Nå gjennomfører de bare sporadiske aksjoner om kvelden og natta og har i prinsippet ikke tillatelse til å trenge seg inn i private hus. Det skjedde ofte tidligere, spesielt i det rike og syndige Nord-Teheran.

Smuglersprit

- Det er ikke noe problem å få tak i brennevin i Iran. En tredjedels liter vodka smuglet fra Tyrkia koster seks dollar, hjemmebrent er noe billigere. Alt kan skaffes, også Carlsberg øl, sier Mahmoud, en ung mann i 20-åra. Vi skjønner fort at forbudene ikke bare faller, de er også til å omgås.

Forbudet mot parabolantenner bryr ingen seg om lenger. Minst en butikk i Teheran har begynt å selge slike produkter under disk. Mot IT-alderen kjemper selv gamle mullaer forgjeves.

- Det største problemet med datautstyr er USAs handelsboikott, men den omgås ved import fra Dubai og Singapore. Internett fungerer i Iran. Myndighetene blokkerer tilgangen til suspekte nettsider, men vi finner det vi vil. Også pornografi, sier en dataingeniør vi snakker med.
På flukt fra varmen er vi invitert inn i en campingvogn, der et titalls vannskientusiaster er samlet. Ungdommene synger, drikker te og snakker om politikk, sex og den økonomiske situasjonen i Iran. Den er for tida et større problem enn påbudet om å gå i de tradisjonelle kvinnedraktene chador (telt) eller hejab (gardin).

- Det er synd at utenverdenen har så dårlig inntrykk av Iran. Man skulle jo tro at hele befolkningen består av fanatiske prester og terrorister, sier Magid, en legestudent.

Ros fra FN

En utenlandsk korrespondent som har bodd i Iran i flere år, sier det slik noen dager seinere.

- Iraneres størst problem er at de er så elendige til å markedsføre seg internasjonalt.

Ja, for hvem vet at FN roser iranernes kamp mot narkotikasmugling og befolkningsøkning. Flere hundre politifolk setter livet til i kamp mot smuglere i grenseområdene mot Afghanistan hvert år. Tusenvis av helsearbeidere sørger for å informere iranske kvinner og menn om prevensjonsmidler, et arbeid som har gitt oppsiktsvekkende resultater i kampen mot befolkningseksplosjonen. En undersøkelse fra 1996 viser at bare tjue prosent av iranske familier ikke bruker noen form for prevensjonsmidler. Sterilisering er ganske vanlig for kvinner og øker blant menn.

- Før et iransk par gifter seg, må de gå på et obligatorisk kurs over tre kvelder. Der lærer de om samliv, svangerskap og prevensjon, sier en lege ved Shahid Jaffary-klinikken i det sørlige Teheran.
Prevensjon strider ikke imot islams lære, blir vi fortalt.

På vei i bil nordover mot Kaspihavet slår det oss hvor få bilder det er av ayatolla Khomeini. Ett sted blir vi stoppet av politiet og spurt hvor vi skal. Da politimannen får se arbeidstillatelsen vår fra Departementet for kultur og islamsk veiledning, legger han hånden lett på hjertet, smiler pent og ber om unnskyldning for bryderiet han har skapt.

Yrende badeliv

Kaspihavet kryr av badende i disse dager, før den iranske skolestarten. Badestrendene er segregerte, egne plasser for kvinner og menn. Men når vi til frokost på hotellet oppdager en kvinne med en dårlig skult badedrakt under hejaben, skjønner vi at det meste går an.

- Det finns mange jenter i Iran som ikke er jomfruer. Noen angrer når de gifter seg, sier en ung mann.

Det er ikke bare regimet som forlanger ren moralsk vandel, det gjør også de fleste familier og tilkommende ektemenn. Dette er i stor grad et spørsmål om nedarvet kultur. Men i overklasse- og høyere middelklassehjem er det ofte litt høyere under taket.

- Det fins gynekologer som opererer inn nye møydommer på jenter før de gifter seg. Av og til er det foreldrene som sender døtrene til legene. Men det er en ubehagelig og ganske traumatisk opplevelse, sier en vestlig kvinne som er bosatt i den iranske hovedstaden.

- Vi har sex med kjærester, men det er ikke slike vi gifter oss med, sier Maryam, en 25-åring fra et velstående hjem. Hun forteller om fester der det danses, drikkes, klines og bedrives sex. Innenfor husets fire vegger går kvinnene heller ikke tildekket.

- Sløret gir oss frihet. Det gjør at vi kan jobbe blant menn, og at vi unngår at de gransker kroppene våre, sier en jente. En annen kvinne forteller at hun ville ha kledd seg vestlig på minuttet, om hun hadde fått sjansen til det.

Midlertidig ekteskap

- Påkledningen er ikke det viktigste spørsmålet for kvinner i Iran. Vi er langt mer opptatt av legale rettigheter i ekteskapet, sier Nilofaar Mahdian (25). Hun er journalist i den nystartede kvinneavisa Zan. Etter en måned er opplaget allerede oppe i 200000. En av dagens artikler dreier seg om såkalte midlertidige ekteskap, som med mullaenes samtykke kan inngås i det shia-muslimske Iran. De fleste ser dette som ren prostitusjon.

Zan har akkurat hatt en egen utsendt kvinnelig medarbeider i Afghanistan, på leting etter de ti kidnappede iranske diplomatene som etter alt å dømme ble drept av Taliban-militsen. Hun heter Kamelia Entekhabi-Fard (25), har erfaring fra Bosnia og sa det slik i et intervju med den engelskspråklige avisa Teheran Times forleden:

- Min profesjonelle etiske plikt krever at jeg tar sjanser for å få fram sannheten. Jeg ønsker også å bevise at det å være kvinne ikke er noe hinder for å dra til farlige steder som Afghanistan.

Billøp for kvinner

- Har du for øvrig hørt at 25 kvinnelige bilførere skal begynne å kjøre racerløp her i Teheran? spør Nilofaar Mahdian. Hun forteller at de skal kjøre i forskriftsmessig påkledning, i egne klasser, men med menn til stede.

Sportslige aktiviteter som krever lett påkledning, kan bare bivånes av kvinner. Kvinnefotball er i startfasen. Enkelte kvinner ser det å spille fotball som en viktig opposisjonell handling, blir vi fortalt.
I en meningsmåling offentliggjort i august svarte 72 prosent av de spurte at de kunne akseptere en kvinne som Irans president. En av dagens visepresidenter er kvinne. Det er også 14 kvinner blant nasjonalforsamlingens 270 medlemmer.

Pressefriheten har kommet seg betraktelig i Iran den siste tida. Det siste året er det gitt tillatelser til om lag 200 nye publikasjoner. En avis ble stengt, men gjenoppsto under nytt navn. Det fins fire engelskspråklige aviser og en av dem, Teheran Times, har akkurat startet begynnerkus i engelsk i sine spalter.

Radio og TV er statsdirigert og støtter stort sett det konservative presteskapet. Men iranske barn får se Tom og Jerry, og de voksne kan blant annet kose seg med gamle amerikanske western-filmer. En ny radiostasjon sender musikk, sport, nyheter og innringningsprogrammer i lett blanding. Ikke mye populærmusikk akkurat, men slikt kjøper iranerne på svartebørsen.

En av de første dagene vi kjører rundt i Teheran, hører vi Michael Jackson fra en kassettspiller i en bil. Han er ungdommens, ikke presteskapets, favoritt.

Sjahens luksus

Ved sjah-museet i Nord-Teheran treffer vi to lærere og deres familier fra Shiraz i det nordvestlige Iran. Det er fremdeles mange som ønsker å se hvordan den styrtede sjahen levde.

- Vi er interessert i å kjenne kulturen vår. Nå har jeg sett hvilken luksus sjah-familien omga seg med, mens folket levde i fattigdom, sier Mahrah (28). Men så avbryter kameraten hans, Askar (29):
- Det du sier er bare tull. Dette palasset var da ikke så fint. Det fins både politikere og rikfolk som lever langt flottere i dag.
Uten å nøle slår 29-åringen fast at han ikke ville hatt noe imot at sjahens sønn, kronprins Reza, kom tilbake til Iran.

- Grensen for ytringsfriheten går ved å skrike «Ned med Khomeini», eller «Ned med Ali Khamenei». Da blir du arrestert, sier en ung iraner.

- Iran er ikke noe dårlig land å leve i, sier Ali Sarkhosh (25) på klingende norsk. Vi treffer ham i det toppmoderne Gulestan supermarked i Nord-Teheran. Ali bodde i Norge som flyktning fra 1988 til 1993 og driver i dag sitt eget firma for eksport og import.

- Jeg angrer ikke på at jeg flyttet tilbake til Iran, sier han.

Men mange iranere spør oss om muligheten for visum til Norge. De fleste oppgir økonomiske grunner til at de vil forlate landet, men en velutdannet armensk kvinne lar seg ikke avskrekke av våre advarsler om at det er vanskelig både med oppholdstillatelse og brukbare jobber.

- Jeg tar gjerne en vaskejobb i Norge, sier hun.

Ikke bare fryd

For alt er ikke bare fryd og gammen i Iran. Menneskerettighetene brytes jevnlig, og det pågår en hard maktkamp mellom konservative og moderate prester. Foreløpig sitter de konservative med kontrollen, men mange spør seg om de kan skru tida tilbake til Khomeini-tida uten å innføre det totale diktatur. Mange prester er etter hvert kommet til at de bør konsentrere seg om det religiøse liv, mens politikerne og ekspertene tar seg av styre og stell.

En mulla i Teheran lånte for en tid siden bort prestekjortelen sin til en venn. - Ta den på deg, gå et par runder i kvartalet, og hør hvor mye skittprat folk kaster etter deg, sa mullaen. Etter noen minutter som prest skjønte vennen hva mullaen snakket om.

Blir et ugift par tatt på offentlig sted, risikerer de i verste fall en natt i fengsel og femten kroner i bot. Men møter paret de virkelige fanatikerne, må de regne med noen ubehagelige minutter eller timer. Avhørsmetodene er sofistikerte. Hevder de unge å være søsken, må de i separate avhør for eksempel fortelle hvilken farge familien har på kjøleskapet.

En ung mann som ble arrestert sammen med jenta si for et par- tre måneder siden, tok sitt eget liv i cella. Jenta fikk nervøst sammenbrudd.

Det er heller ikke mer enn en drøy måned siden det var razzia i en pizzarestaurant i Africa aveny, en sjekkegate der gutter og jenter utveksler adresser og telefonnumre fra biler. Alle ungdommene i restauranten ble tatt med på politistasjonen, der foreldrene ventet. Før de fikk gå hjem, måtte de undertegne på at de aldri skulle besøke denne «syndens bule» igjen.

Men i fornøyelsesparken i Nord-Teheran går livet sin ubekymrede og lystige gang.

- Vår bedrift har fem slike parker i Iran i øyeblikket. Om kort tid vil vi ha tjue. Slike forlystelser er umåtelig populære, sier direktøren, Shahr-E-Bazi.


SÅ SPRUTEN STÅR: Miljøingeniøren Shabnam Dilmaghami (25) står på vannski hver uke.