Iransk paradoks

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Resultatet etter gårsdagens presidentvalg i Iran er ikke klart før ut i neste uke. Men de fleste tror Akbar Hashemi Rafsanjani blir landets nye president. Det er i så fall ikke første gang. Rafsanjani har i to tidligere perioder 17 år bak seg som president. Den siste perioden varte fram til 1997. Rafsanjani er en mann som knyttes til økonomisk makt, korrupsjon og kontinuitet i iransk politikk. Men samtidig tilhører ikke Rafsanjani den konservative fløyen innen det iranske regimet, dominert av Irans sterkeste mann, lederen for det islamske øversterådet: Ali Khamenei.

Troen på store endringer med Rafsanjani er det likevel få iranere som har. Som resultat var det heller ingen entusiastisk oppslutning om gårsdagens valg, slik det var da den sittende presidenten, Mohammad Khatami, ble valgt til president i 1997. Det er skuffelsen etter åtte år med Khatami som er en hovedårsak til apatien blant iranske velgere. Khatami lovet større frihet og reformering av Irans undertrykkende prestestyre. Han innfridde aldri. Som resultat er troen på endringer fra innsida i iransk politikk forvitret. Samtidig er det et tankevekkende faktum at gårsdagens iranske valg i praksis var friere og bredere enn nesten samtlige valg i Irans arabiske nærområder, inkludert i det USA-kontrollerte Irak.

Kvinner fikk ikke stille til valg i Iran. Men iranerne kunne velge mellom åtte mannlige kandidater, fra reformister til konservative hardlinere. I seg selv en utenkelighet i land som Saudi-Arabia, Egypt og til og med Tunisia. Ledende menneskerettighetsaktivister i Iran oppfordret til boikott av valget.

Argumentene var til forveksling lik dem som kritikerne av valget i Irak brukte: Et for smalt utvalg av kandidater, samt at selve valget legitimerte det sittende regimets makt. Gode argumenter både i tilfellet Irak og Iran. Troverdigheten til dem som i demokratiets navn hyllet valget i Irak, men som nå fordømmer valget i Iran, står derfor ikke til troende. USAs president George W. Bush tilhører denne kategorien.

Prestestyret i Iran er i ferd med å råtne på rot. Det er et paradoks at den uforsonlige konfrontasjonslinjen fra USA er prestestyrets viktigste gjenværende kilde til legitimitet. Og med fortsatt «kald krig» mellom USA og Iran er det uansett målsetting begrenset hva en ny iransk president kan gjøre med det undertrykkende presteskapet fra innsida.