Iransk uranpoker

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Om drøye tre uker trer FNs sikkerhetsråd sammen for å drøfte Irans atomprogram. USA, Storbritannia og Frankrike ønsker sanksjoner om iranerne ikke stanser all anriking av uran, Russland og Kina vil ikke være med på så drastiske tiltak. Dermed kan president Mahmoud Ahmadinejad trolig ta det rolig - foreløpig. Men den iranske presidenten spiller et høyt spill, for verken USA og Israel ser bort fra å bombe de iranske atomanleggene om nødvendig.

Ingen vet med sikkerhet om Iran planlegger å produsere atomvåpen, men mistankene er sterke. Selv sier iranerne at de bare vil produsere atomkraft til fredelige formål. Iran påpeker også til stadighet at Israel har atomvåpen. Fra både arabisk og iransk side er det liten forståelse for at USA og andre vestlige land har tillatt Israel å produsere atombomber i flere årtier, mens de selv risikerer både å bli invadert og bombet om de prøver seg. Som vi husker måtte Saddam Husseins betale en dyr pris for sitt atomvåpenprogram.

Det iranske presteskapet har opptrådt utrolig steilt i denne saken, og president Ahmadinejad har vært mer opptatt av å benekte Holocaust enn å komme fram til et kompromiss i atomkonflikten. Men dette dreier seg ikke bare om ekstremisme og hovmod. Gjennom sin persiske fortid er iranerne et stolt folk som ikke vil la seg dirigere av andre. Når Ahmadinejad i disse dager står opp mot det såkalte verdenssamfunnet, får han folket med seg - også store deler av opposisjonen. I stedet for å splitte Iran, klarer USA og dets allierte å samle iranerne. Selv deler av middel- og overklassen støtter sin president i denne saken. Det bør ikke minst bekymre George W. Bush.

Russerne har foreslått at de skal anrike uranen Iran trenger, men iranere har bare møtt sine russiske forhandlingspartnere på halvveien. Russland har så stor økonomiske interesser i Iran at landet ikke ønsker å være med på omfattende FN-sanksjoner, noe iranerne vet å utnytte. I øyeblikket synes situasjonen uløselig, men det er ikke grunn nok til å gi opp diplomatiet.