Iscenesatt kapital

Vil Carl I. Hagen bli statskapitalist? Nei, men nasjonal strateg kan han nok gjerne tenke seg å bli kalt når han ikke vil legge bort sine tanker om å la staten bli en enda større eier enn den allerede er i norsk økonomi.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Han foreslår at den norske fellesformuen ikke bare skal stå i banken, eller i passive minoritetsaksjer, men utnyttes aktivt og styrende slik ordentlige kapitalister gjør med pengene sine. Hagens forestilling om den aktive kapitalisten som skulle likne de ekspertene han vil tiltro å handle med våre penger, er mer en Johan Melander, den smått legendariske sjefen for salig DnC, enn en lånefinansiert raider av Kjell Inge Røkkes type. Skulle tankene slå an, og det finnes varianter av dem tvers gjennom det politiske spekteret, ville det neppe være Hagen imot om det ble trukket linjer tilbake til Schweigaard og Stang. Om dem skriver Rune Slagstad at «Deres prosjekt - den statlig iscenesatte kapitalisme - var ideologisk forankret i programmet om en statlig lutret liberalisme».

  • Det er nasjonsbygging og et forsvar for egne, nasjonale institusjoner det er snakk om. Det er ikke tilfeldig at partieieren som er blitt en av Stortingets mest drevne paragrafryttere, bøyer og tøyer sitt og partiets ideologiske grunnlag når konsekvensene av dets ideologi truer nasjonen. Det er jo ikke sant at markedet liker konkurranse. Alle som har noe å selge, hater konkurrenter og gjør alt de kan for å kvitte seg med dem. Det synligste eksemplet det siste tiåret har vært Bill Gates. Han har etterlevd første grunnregel i kapitalismen om at den som er stor, må bli større på bekostning av de små. Det kapitalistiske nirvana er monopol.
  • I den globaliserte økonomien som i denne sammenheng bare betyr at kapitalen flyter fritt over landegrensene, er Norge, som Lars Korvald uttrykte det, «et lite land i verden». Når MeritaNordbanken vil kjøpe Kreditkassen, er det for å bli stor nok til å handle på markedet i Europa. Men om litt kommer det en annen og mye større en og vil kjøpe «Merikassen» for å kunne handle fritt i den store verden. I Norge er det bare staten som har penger nok til å gjøre seg gjeldende i slikt selskap. Det er her Hagen kan finne en linje tilbake til Schweigaard og Stang og deres bruk av staten som igangsetter og pådriver fordi Norge manglet kapitalister av typen Wallenberg, som begynte «å rör på seg» i nabolandet i midten av det forrige århundret.
  • Rogalands Jan Simonsen er en like svoren tilhenger av markedets «usynlige hånd» som han er av jussens jernneve. Da Hagen luftet sine tanker om aktiv bruk av fellesformuen under landsmøtet i Fremskrittspartiet på Hell i mai, tordnet Simonsen mot «sosialistisk vrakgods fra Øst-Europa» og «gambling med partiets seriøsitet og troverdighet». Intet mindre. Hagen må belage seg på mer av den slags fra sine egne. Spørsmålet er om hans smule omvendelse som han nå ufortrødent tar opp igjen, vil utløse noe annet enn ryggmargsrefleksene til simonsene når Stortinget snart skal behandle den framtidige forvaltningen av de et halvt tusen milliarder kronene som ligger i Statens direkte økonomiske engasjement, (SDØE).
  • Svært mye ser annerledes ut enn for et halvt år siden. Oljeselskapet Saga, som ble dannet for å være de norske kapitalisters eget selskap, ble i sommer snappet av Hydro og Statoil foran nesa på Elf (som selv ble kjøpt opp forleden). Storebrand har solgt halve seg til Sverige. Kreditkassen er til salgs, og Den norske Bank jobber beinhardt for ikke å bli sittende med svarteper i runddansen. Flaggskipet Nycomed er solgt til England. Kværner vet ingen lenger hvor hører hjemme. Røkke vil selge Aker Maritime til utlandet. Hydro vil selge Dyno ut av landet. Kanskje selges også divisjonen som driver fiskeoppdrett. Og det er ikke så umulig at Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund får noe å tenke på når Hydro legger fram selskapsstrategien sin i slutten av måneden. Selskapet trenger trolig en 50- 50-partner i metalldivisjonen. Da er det virkelig snakk om lange, historiske linjer.
  • Så mye skjer at det kunne være bruk for både en og to nasjonale strateger. Om bidraget fra Carl I. Hagen er liv laga, får det bli opp til markedet å bestemme. For å si det sånn.