Isen brytes sakte

«Av og til holdt de hverandre i hendene, som tegn på personlig nærhet,» sa den sørkoreanske pressetalsmannen Park Joon-young i går etter at de to lederne kjørte fra flyplassen og inn til Pyongyang. Et varmt håndtrykk, noen usikre blikk, og så var isen brutt da Nord-Koreas president Kim Jong Il møtte sin sørkoreanske kollega Kim Dae Yong i går.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I hvert fall på det personlige plan, kunne det virke som. Men la ingen forledes til å tro at man står foran et snarlig gjennombrudd og politisk forsoning. Politiske regimer som har vært dødsfiender i to generasjoner, forsones ikke over natta.

  • Det er naken nød som gjør at Nord-Korea nå tar imot Kim Dae Yong. Opptil to millioner mennesker kan være døde av sult de siste åra. Industri og landbruk ligger brakk. Ikke noe annet sted har en sosialistisk kommandoøkonomi spilt fallitt som i Nord-Korea. Både økonomisk og politisk tar Kim-dynastiet førsteplass når det kommer til sosialistiske katastrofer. Likevel var én million mennesker utkommandert for å rope hyllester til Kim Jong-Il i går. Det er flere mennesker enn de som bor i hovedstaden Pyongyang.
  • Smilende ropte de lederens navn, der de sto i festklær og vinket med blomster, slik de pleier å gjøre når han en sjelden gang trer fram for dem. Et hjernevasket folk feiret nok en gang sin tyrann. Det må ha vært et underlig skue for det sørkoreanske følget å se sitt eget folk tiljuble sin tyrann. De var vitne til et absurd teater som understreket det faktum at selv om begge presidenter har koreansk som morsmål, så er det en stor overdrivelse å si at de snakker samme språk.
  • Avkledd all ideologisk retorikk har det lutfattige nord og det nesten nyrike sør bare én ting å snakke om: penger. Bare på to områder håper man at samtalene vil bevege politikkens innhold. Det gjelder gjenforening av familier etter krigen som teknisk sett har vart i mer enn 50 år. Og det gjelder humanitær hjelp og investeringer fra sør til nord. Det er en litt høyverdig menneskehandel som er det mest sannsynlige utfallet av det tre dager lange toppmøtet. Gitt utgangspunktet er det ikke noen dårlig ambisjon.
  • På lengre sikt er det trolig modernisering som står på dagsordenen i nord. Kim Jong Il var nylig i Kina på sin første utenlandsreise siden han tok over etter sin avdøde far Kim Il Sung i 1994. Her besøkte den unge Kim Kinas Silicon Valley og viste ifølge rapportene stor interesse for det han så. Da får det ikke hjelpe at teknologiinteressen krasjer med det generelle forbudet som gjelder i nord mot å logge seg på Internett. Den rapporterte teknologiinteressen henger også sammen med at Kim nå sakte reformerer ledelsen i landet med å erstatte de revolusjonære veteranene på rundt 80 med deres sønner på mellom 50 og 60.
  • I forhold til disse påstått tunge strukturelle trekk får det heller være en kuriositet at Kim under sitt Kina-besøk lettet litt på det tunge sløret som omgir hans privatliv. Den tidligere gudesønnen skal ha levd en playboyliv med både kvinner og dyrt brennevin bak det beskyttede presidentpalasset. «Nå har jeg sluttet å røyke, og drikker bare litt vin,» avslørte han.
  • Noe skjer i Nord-Korea, selv om det skjer svært sakte. For et folk som er systematisk hjernevasket i generasjoner, må ting skje sakte. Det eksistensielle sjokket folk fikk ved kommunismens sammenbrudd i Sovjetunionen vil være for barnemat å regne i forhold til hva en politisk revolusjon vil føre til i Nord-Korea. Sør-Korea ønsker seg minst av alt en revolusjon i nord. Da vil de få 20 millioner forvirrede sjeler å holde styr på, og et tilsvarende antall munner å mette. Når Kim nå møter Kim, er det også slike ting det handler om. Og ikke glem at dette kan ta tid. Det tok 20 år fra lederne i DDR og Vest-Tyskland møttes første gang, til Tyskland var gjenforent.