Islam i Europa

Kommunalminister Erna Solberg vil modernisere islam i Norge. Men hva har hun med det å gjøre?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

STATSRÅD ERNA SOLBERG

forlanger at norske muslimer moderniserer sin islam, kunne Aftenposten fortelle i går. Solberg selv sa at «vi» må stille krav til hvem som skal være imamer i landet. Selv om regjeringen ikke kan utpeke dem, er det den som bestemmer hvem som skal få arbeidstillatelse. Erna Solberg er en dame med stor makt overfor innvandrerne. Det er hun som legger føringer for integrerings- og innvandrerpolitikken. Hennes ord kan derfor tolkes som et maktspråk - og som sådan truer de selve grunnlaget for religionsfriheten i landet.

HVORDAN KAN

en talsmann for myndighetene forlange at en religion skal «moderniseres»? Hører ikke enhver religion til i en førmoderne verdensopplevelse, og er det ikke en privatsak hvilken gud man velger å dyrke, eller om man helst ikke vil dyrke noen i det hele tatt? Når hun truer med å bruke tildeling av arbeidstillatelse som et instrument for å få de «rette» imamene inn i landet, er det et varslet maktovergrep som går langt ut over grunnlaget for arbeidstillatelsen. Det er ikke forbudt å være stokk konservativ, verken for muslimer eller andre i dette landet.

MEN ERNA SOLBERG

er også et menneske med rett til å delta i den offentlige debatten, og tolket i beste mening kan hennes utspill leses som en oppfordring til norske muslimer om å tolke sin religion slik at de kan leve fullverdige liv i den moderne verden. Min erfaring er at brytningen mellom en tradisjonsrettet muslimsk tro og livet i et sekularisert samfunn utgjør hovedemnet i debatten som går innen muslimske miljøer - nettopp fordi menneskene det angår, føler problemet på kroppen. Kanskje problematikken ikke framstår like klart for dem som har levd mesteparten av sine liv i tradisjonsbundne muslimske samfunn. Men for dem som har søkt til Norge for et fristed fra tradisjonens diktat, og for dem som vokser opp i Norge med muslimsk bakgrunn, er møtet mellom et sekularisert samfunn og religiøs tro saken selv. Ja, den samme debatten pågår i muslimske land. Både her og der er det fiskebeinet som lettest setter seg fast i halsen, skillet mellom religion og politikk, eller religion og samfunn.

I TRADISJONELL

islam er samfunnets lover bestemt av de religiøse åpenbaringene, men hvem skal fortolke lovene? Skal Profetens påbud om at en kvinne bare får en mindre del av arven, tolkes som et evig bud, eller som et signal om at han gikk så langt han kunne i å likestille mann og kvinne på hans egen tid, da kvinnene ikke arvet noe? Skal med andre ord Koranen tolkes som stivnete historiske påbud og evige bokstaver, eller som veiviser i den retningen man må se for å bevare ånden i åpenbaringene? Som Erna Solberg har fått med seg, har denne diskusjonen ført til at islam i Europa er i ferd med å ikle seg ei ny drakt: «euroislam».

EN AV DENS

pionerer heter Anne Sofie Roald. Hun er norsk konvertitt og høyskolelektor i Malmö. Roald hevder at dersom islam skal ha noen framtid i Europa, må religionen ta opp i seg de grunnleggende verdiene som er utviklet her. Verken kvinnens rettigheter eller menneskerettighetene står i motstrid til Koranen, påpeker hun. En annen «euroislamist» er Tariq Ramadan, født i Genève og av egyptisk opprinnelse. Han argumenterer for trosfrihet og for at «muslimer skal være aktive i kulturen i det landet de lever i», som den danske euroislamske bevegelsen skriver på sin hjemmeside: kritiskemuslimer.dk. Den arbeider for en forståelse av at religion og politikk er to forskjellige ting.

DA GOETHE I 1819

utga «West-Östlichen Diwan», skrev han selv i en annonse: «Forfatteren avviser ikke mistanken om at han selv er blitt muselman.» Dikterens høye verdsettelse av islam og Profeten førte i 2001 til at sjeiken i Weimar erklærte at «han for muslimer fra nå av vil være kjent som Muhamed Johann Wolfgang von Goethe». Om islam må ikle seg en europeisk form i Europa, må også europeerne forstå at verdensdelen er utenkelig uten islam. Prosessen tar tid, men den vil skyte fart etter hvert som nye generasjoner muslimer vokser opp i Europa. Som vi forstår av Goethes og sjeikens ord, kan den foregå fredelig - hvis den ikke blir offer for politisk retorikk eller misbrukes som instrument i en politisk maktkamp.