Islandistan

Galgenhumoren regjerer på Island.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Stõndum saman» – vi holder sammen. De røde og blå bokstavene lyser mot oss fra et hjemmelaget banner, hengt opp på ei motorveibro inn mot Reykjavík. Banneret er første signal om at alt ikke er som det bør være på sagaøya.

Det er krise på Island. Valutaen stuper, rentesjokk, banker er overtatt av staten og folk frykter for jobben. Likevel ser det meste normalt ut på vei inn mot hovedstaden. Over alt står halvferdige byggeprosjekter med gule heisekraner. Men kranene står stille. Kanskje er det etter arbeidstid.

Uansett går livet videre. Det gjør også Reykjavíks legendariske natteliv, og de berømte diskokulene snurrer fortsatt. På utestedet Sòlun sitter fire jenter rundt et bord. Ropene er høye, smilene brede, kjolene trendy og drinkene fruktige. Tilstanden framstår på topp, men som over alt på Island, er virkeligheten en annen.

Drinkene, forteller de, har de fått gratis av ei venninne i baren. Ei av jentene er 20 år, gift og hjemme har hun ei datter på ett år. Jenta frykter for framtida. Hun er redd for å gå konkurs og miste huset. Den lille familien har huslån og to billån. Lånet tok de opp i Japan, for der er det ingen rente. «I yen?», spør vi. «Ja, yen, ja. Det var det det het.», svarer jenta og smiler. Håpet bak finansakrobatikken var at den islandske krona skulle fortsette å styrke seg, og lånet bli enda billigere. Men krona raste i verdi. I dag har den lille familien tre ganger mer i lån enn for et år siden. De må selge en av bilene – en Mercedes – men det blir bare en dråpe i havet. Selv om bruker hele salgssummen til å betale billånet, vil de fortsatt skylde over 100 000 norske kroner på bilen. Den lille familien klarer seg inntil videre, så lenge ikke faren mister jobben. «Men det regner han med å gjøre. Da må vi flytte hjem til foreldrene mine», sukker jenta.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Når valget står mellom å le eller å gråte, er det ofte like greit å le. Eller å ta seg en fest. På tipskoppen i en bar står det skrevet på engelsk: «The krona doesn’t mean shit anymore anyway».

Islendingene har svart på krisa med humor. Britenes statsminister Gordon Brown ble ikke populær på øya da han brukte terrorlovgivning mot Island. I butikkene henger svarte T-skjorter med påskriften «I’m not a terrorist!» og brune T-skjorter, påtrykt lite flatterende portretter av Mr. Brown og påskriften «Brown is the colour of poo».

På hvalsafari spør vi om det er OK å betale med VISA eller euro? «Vi tar alt! Bare ikke islandske kroner», svarer hvalguiden. Han ler så han rister. Businessen er heller ikke så gal, for turistene kommer fortsatt. Det er billig på Island nå.

Etter to timer på bølgene er små vågehval dagens fangst. Hvalguiden snakker om hval, hvalfangst og en og annen sjøfugl. Da skjer det.

En majestetisk knølhval dukker plutselig opp og vinker med halefinnen. Turistene klapper og jubler. Med vakker solnedgang og brutale klipper som bakteppe, kommer det et hjertesukk fra hvalguiden: «De kan ta fra oss det meste, men de kan aldri ta fra oss naturen vår. Den er vår. For alltid.»