Israel, mitt Israel

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

EN UNG NORSK GUTT snakker om sin depresjon; jeg trodde det var kjærlighetssorg, men så forteller han: Han har vært observatør i et palestinsk flyktningsleir. Vært vitne til at Israelske soldater brukte brutalt vold mot uskyldige flyktninger. Jeg ble taus.

Jeg kom til å tenke på like uskyldige jøder i Europa som utsettes for hatkriminalitet for det som skjer i Midtøsten.

Midtøsten har aldri vært tema for meg tidligere, men denne blodige sommeren tvinger fram spørsmål og tanker som ikke skal skyves vekk. For hva er vi, annet enn vitner fra det sivile samfunn i en krig der det er nettopp sivile, uskyldige, forsvarsløse mennesker som blir rammet?

JEG HADDE VÆRT den første til å miste forstanden hvis mitt barn var blitt drept i denne fordømte krigen. Jeg hadde vært den første til å skrike, hyle ut om hevn, rive i stykker alle symboler, brenne alle flagg, og ønske alle mordere drept hvis noen invaderte, bombet og eliminerte mitt hjem. Å bli sugd opp av barbariet er menneskelig. Vi som befinner oss utenfor Midtøsten, utenfor krigssonen - vi som er en del av det sivile samfunn - står foran et valg.

Å sitte og se på disse overgrepene mot menneskeheten, la hatet spre seg over landegrenser, og tillate oss selv å bli en del av det ved å velge side, det er det som er vårt indre barbari.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For hva er det vi ser i vårt eget nabolag?

Demonstrasjoner mot Israel, blant annet i Norge og Danmark. En sterk provokasjon der slagord, fascistiske plakater massesuggesjon og støtte til krigshissere som Hizbollah brukes aktivt for å legitimere sorgen svært mange føler. Ingen Onkel-USA eller EU kan sørge for fred hvis ikke den sivile befolkningen erkjenner barbariet i vårt eget sinn, og så handler annerledes. Å i det hele tatt velge å støtte Palestina på den ene siden, eller Israel på den andre, er et slikt faresignal.

For hvordan kan vi ved full bevissthet ensidig støtte Israel når fienden er et sønderbombet barn som om ti, femten år blir en stolt hizbollahkriger med ødeleggelse og flest mulig døde som mål? Og hvordan kan vi støtte angrepene fra de arabiske land når de sivile i Israel lever med frykten, hatet og benektelsen for deres rett til eksistens ved stadige antisemittiske angrep, og med redselen for at en selvmordsbomber kan dukke opp hvor som helst, når som helst, hver gang de går på en buss, setter seg på en restaurant eller handler på et marked? Istedet for å bygge opp hverandres infrastruktur, glede seg over vekst og utvikling, og gi støtte til hverandres eldre, gi trygghet til hverandres barn og beskyttelse til kvinner og menn, er vi vitner til at alt dette knuses dag for dag, mens blodet på ofrene ennå ikke er størknet.

MEDIENE ER BLITT sterkt kritisert for å ikke ha vist like mye blod og overgrep på begge sider, kritisert av mennesker som har sin sympati tydelig hos den ene part, av mennesker savner bilder fra «sine» sårede, slik at fienden kan demoniseres ytterligere. Mediene har, slik jeg ser det, kun et fundamentalt viktig ansvar som aldri må sviktes. Det er å identifise de døde uansett hvilken side av konflikten de befinner seg på. Navn, ansikt, alder. Ikke lemlestede lik i grupper. Ikke massegraver hvor navnløse og ansiktsløse barn og kvinner hadde søkt flukt fra krigen.

Hvert barn, hver kvinne, hver mann som mister livet. Identifiser dem, så vi, vitnene, kan minnes dem. Bare slik kan krigens ofre få det sivile samfunn til å reagere. Når de døde sivile kan stirre på de levende - med navn, ansikt og alder - kanskje da vil reaksjonen fra det sivile samfunn bli større enn de avmektige politikere, som flyr rundt og forsøker å få alle som er uenige til å sette seg rundt samme bord mens unger bombes.

KRIGEN ER ALLEREDEtapt når hevnen har forgiftet;et barnesinn. De drepte bærer ikke ønsker om hevn. De døde velger ikke side, de døde kjenner ikke araber eller jøde. Med denne erkjennelsen skal vi legge blomster utenfor de tilgitrede ambassader, enten det er Israel eller USA, med de høye murer voktet av menn med gevær.

Fyll gatene rundt ambassadene med blomster og lys for å minnes de døde palestinere, libanesere, og israelere! Det er et hån mot de døde å hisse til vold, gjengjeldelse, brenning av flagg og støtte til mordere. Hvordan kan vi be om våpenhvile uten samtidig å støtte Israels rett til å eksistere?

Krigen i Midtøsten, hatet mot jøder, arabisk terror, og mangelen på nok støtte til demokratiske, frihetsvennlige framskritt i flere muslimske land og blant minoriteter i Europa er flere sider av samme sak. Når en muslim kan bære en jødes sorg, når en jøde kan feire en muslims glede - det er det som er en seier .

Det er når det sivile samfunn våkner til fredens fundamentale handlinger at de mest uskyldige i denne krigen, de drepte barna, uansett hvilket land de ble drept i, vil smile til oss fra himmelen.