Israels løfter

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Etter den første, historiske Oslo-avtalen mellom Israel og palestinerne for seks år siden, har veien mot fred vært preget av mange skuffelser og tilbakeslag. Mye av skylda for dette må legges på Israels nærmest totale mangel på vilje til å innrette sin politikk i samsvar med de avtalene staten har inngått.
  • Den reviderte Wye-avtalen, som ble undertegnet i helga, må dessverre ses i et slikt lys. I mange uker har Israels nye statsminister Ehud Barak forhandlet om punkter i en avtale Israel allerede har forpliktet seg til å holde - Wye-avtalen fra oktober i fjor. På samme måte saboterte tidligere statsminister Benjamin Netanyahu Oslo-avtalen i hele sin regjeringstid. Varig fred i Midtøsten forutsetter at den israelske regjeringen både kan holde de avtalene den har inngått og rette seg etter bindende resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd.
  • Det beste som kan sies om den nye avtalen, er at den kan legge grunnlaget for konstruktive forhandlinger om en endelig fredsløsning. Ifølge avtalen skal en slik løsning være klar allerede om ett år, 10. september 2000. Denne timeplanen kan raskt vise seg å være altfor optimistisk. Det er lite trolig at partene selv kan bli enige om blant annet tilbakevending av palestinske flyktninger, framtida for jødiske bosetninger og Jerusalems status innen så kort tid. Under disse eksplosive politiske temaene ligger vannforsyningen til hele regionen som en destabiliserende faktor.
  • Timeplanen kan bare holdes dersom Israels fremste allierte - USA - bidrar med mer enn besvergelser om at det er «partene selv» som må komme fram til en løsning. Det er bare USA som på fredelig vis kan presse Israel til å overholde sine nåværende og framtidige forpliktelser. Trolig er det også USA som i klartekst må fortelle Israel hva som er nøkkelen til fredsavtaler med Syria og Libanon: At israelerne gir Syria tilbake Golan-høydene, som ble okkupert under seksdagerskrigen i 1967.