Israels nederlag

Jo mer makt Israel tar i bruk, jo tydeligere blir nederlaget som Sharon har påført Israel.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET VAR ETT PUNKT i talen til president Bush den 4. mai der han stilte krav til palestinere og israelere, som særlig festet seg hos meg. Punktet har fått liten oppmerksomhet i de dramatiske ukene som er gått siden. Det som vekket min oppmerksomhet var kravet Bush stilte til israelerne om å behandle palestinerne med omtanke og medmenneskelighet ved passering av veisperringer og andre blokader.

Presidenten konstaterer at dette ikke er en selvfølge når han omtaler det slik i sin tale.

Årsaken til at akkurat dette festet seg i min bevissthet og stadig dukker fram når nye dødsbudskap etter palestinske selvmordsbomber og israelske gjengjeldelsesaksjoner hamrer mot bevisstheten, er å finne i fortellinger og bilder fra vår felles, europeiske oppdragelse og utdanning. Bildene av truende soldater som krever å få se pass og papirer av vettskremte, men trassige mennesker, er for all tid hos oss knyttet til behandlingen av jøder før og under den andre verdenskrigen. Siden ble bildet utfylt av passlovene i Sør-Afrika der de svarte innbyggerne alltid måtte ha gyldige identitetspapirer på seg. De som ikke hadde papirene på seg til enhver tid, ble kastet i fengsel.

ASSOSIASJONENE som vekkes av det 35 mil lange gjerdeprosjektet som regjeringen til statsminister Ariel Sharon nå har begynt å reise mellom israelere og palestinere, er av samme slag. Det er noe uendelig sorgfylt knyttet til at etterkommerne av fangene i Auschwitz reiser strømførende piggtrådgjerder som voktes av bikkjer og vakttårn.

I 1982 var jeg sammen med israelske soldater i åsene over Beirut og spiste avkjølte kirsebær fra en overdådig bolle. Nede i byen holdt styrkene som sto under kommando av daværende forsvarsminister Ariel Sharon, den palestinske befolkningen i byen i et jerngrep. De sterke inntrykkene gjorde at jeg skrev at beleiringen ledet tanken hen mot Warszawa-gettoen. Sammenlikningen var og er grov, og den utløste forståelig nok voldsom kritikk både utenfra og internt i avisa. En av dem jeg diskuterte lengst og heftigst med for tjue år siden, var rabbi Michael Melchior.

Noen uker etter at denne sammenlikningen sto på trykk, rykket kristne falangister inn i de palestinske flyktningleirene Sabra og Shatila i forståelse med de israelske beleirerne som var passive vitner til at mellom to og tre tusen palestinere ble massakrert. Det er et tall som er forsvinnende små i sammenlikning med holocaust, men det er et antall ofre som ikke er så ulikt tallet på drepte i terrorangrepene mot New York og Washington den 11. september i fjor. Undersøkelseskommisjonen som ble nedsatt i Israel, slo fast at forsvarsminister Ariel Sharon hadde et medansvar for dette massemordet.

89-ÅRIGE Munio Brandwein var en av grunnleggerne av kibbutzen Yad Mordechai i 1943, midt under den andre verdenskrigen og nazistenes folkemord på den jødiske befolkningen i Tyskland og i de landene som tyske styrker etter hvert okkuperte. I 1948, i krigen som ble utløst av erklæringen av Israel som selvstendig stat, ledet Brandwein en liten og dårlig bevæpnet gruppe på 129 kibbutzniks i en heltemodig og desperat motstandskamp mot en egyptisk styrke på 2000 soldater støttet av tunge våpen.

Brandwein hører til grunnleggergenerasjonen i den unge, israelske staten. I et intervju med The New York Times sier Brandwein at sikkerhetssituasjonen var verre og vanskeligere i brytningsåra da staten ble dannet, «men stemningen (i nasjonen) er dårligere nå. I dag dominerer frustrasjonen».

I motsetning til da staten ble dannet, er Israel i dag alle sine motstandere fullstendig militært overlegent. Men Brandwein konstaterer at det ikke er mulig å bombe og skyte seg ut av den konflikten landet nå befinner seg i. Han håper på en endring, men vet ikke hva den skal bestå i.

«I nesten to år nå har Israel vunnet krigen mot palestinerne, og like lenge har vi lidd nederlag,» skriver kommentatoren Nahum Barnea i avisa Yediot Ahronot. Han beskriver nederlaget ved å huske tilbake til hvordan skarer av innvandrere og turister køet foran landets porter for sju- åtte år siden da nasjonen struttet av energi, kreativitet og optimisme.

Da forstår vi «hvor dypt vi er falt», skriver han.