Israels stygge ansikt

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Det israelske samfunnet er et forsvarsløst offer stilt overfor en statsminister som Ariel Sharon. Samtidig er det sant at i et demokrati får folket stort sett de lederne det fortjener, og israelerne valgte Sharon.

Nå har den israelske hæren arrestert 21 fedre og brødre av palestinere som er mistenkt for å være kamikazebombere, og planen er å deportere dem til Gaza. Å deportere uskyldige sivile er naturligvis i strid med både folkeretten og rettsstaten, men det nytter det lite å innvende, for Sharon blåser i folkeretten. Israel har forresten tidligere, i 1989 og i 1992, forsøkt å deportere palestinere, den gang Hamas-medlemmer til Libanon, uten å vinne noe på det , tvert imot. Tidligere har Israel brukt kollektiv avstraffelse av palestinere nesten som rutine og sprengt hus som tilhører familien til personer som er mistenkt for terrorisme. Utenriksminister Shimon Peres støtter planen om deportasjon «hvis loven tillater det». Det er ikke sikkert, for riksadvokaten har tidligere satt foten ned.

  • Hva kan Sharon gjøre mot palestinerne som han ikke har prøvd før? Han har sendt hæren inn i, ut av og tilbake inn i de fleste palestinske byene. Han har satt 700000 palestinere under militært portforbud. Han har godkjent drap på mistenkte palestinere. Han har holdt president Yassir Arafat i husarrest. Men bombeangrepene mot israelske mål har fortsatt, akkurat som kritikere har advart. Nå prøver han deportasjon. Og Hamas svarer forutsigelig med å true med mer sprengstoff.
  • Ytre høyre krever hardere tiltak og mer militærmakt. Arafat må også deporteres. Noen leker med en tanke de kaller «overføring», det vil si å jage hele den palestinske befolkningen til utlandet, fortrinnsvis Jordan.

I forrige uke vedtok Sharons regjering et lovforslag om at statlig eiendom bare kan selges til jødiske israelere og ikke til palestinske israelere. Det likner stygt på apartheid og er klart rasistisk.

  • De midlene som Sharon tar i bruk i sin fanatiske kamp mot palestinerne får alvorlige følger også for Israel. Hva slags regimer er det Israel vil sammenliknes med? I et demokrati kan ikke målet hellige midlene. Og målet til mange israelere, deriblant Sharon, er mer enn tvilsomt: Israelske jøder som uinnskrenkede herrer over palestinske tjenere eller helst uten dem. Det snart eneste virkemidlet Sharon ikke har forsøkt, er venstresidas og fredsbevegelsens forslag: Gjenoppta fredsforhandlingene med palestinerne under de lederne palestinerne velger. Men da må målet endres. Israelere og palestinere må leve i fred som likeverdige naboer. Det er de dømt til.