Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Israelsk vending

Europeere får frysninger av amerikansk krigsretorikk, men israelere kjenner seg igjen. USAs psyke er i drift bort fra Europa i retning Jerusalem.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KONFLIKTEN over Atlanteren rokker ved både atlantiske bånd og institusjoner slik vi har kjent dem siden de oppsto i kjølvannet av 2. verdenskrig. På overflaten nyanseres bildet av splittelse mellom Europa og USA av at Irak-rystelsene også deler Europa. Men det er ikke krangelen mellom ledere som gir varsel om varige endringer i de transatlantiske båndene. Det er den dype splittelsen mellom amerikansk og europeisk opinion som virkelig rokker ved forholdet. Europeeres ubehag når de lytter til George W. Bush, dreier seg om mer enn motstand mot USAs krigsplaner i Irak. Europeeres og amerikaneres virkelighetsbilder er ganske enkelt i ferd med å bli farlig forskjellige.

11. SEPTEMBER har gitt det amerikanske samfunnet et forfølgelseskompleks som Europa ikke deler. Medisinen George W. Bush gir sitt folk, er selvgod retorikk som går hjem i egen opinion, men som er egnet til å skremme verdens øvrige 5,75 milliarder mennesker. Tidligere amerikanske presidenter har i sine taler framhevet USA som størst og best, men George W. Bush må være den første presidenten som også forteller sine medborgere at de er de fremste menneskene på jorda. «The finest people on Earth,» gjentok han i forrige uke. I patriotiske taler spekket med religiøse metaforer framstilles amerikanere nå som et utvalgt folk. Mens den amerikanske opinionen vender seg innover i frykt for seg og sine, vender deres ledere seg utover med krav om støtte til USAs selvforsvar. Den nasjonale psyken George W. Bush spiller opp til, minner stadig mer om måten landets viktigste allierte i Midtøsten, Israel, forholder seg til omverdenen på.

ISRAEL er et samfunn i psykisk kringvern. Selve forståelsen av det å være israeler er knyttet til frykten for omverdenens trusler og historiens jødeforfølgelser, blandet med overbevisning om egen moralsk overlegenhet. Israel har retten på sin side, ferdig med det. Enhver kritikk av Israel møtes med uforsonlig motkritikk og styrker israeleres overbevisning om at de ikke kan stole på andre enn seg selv. Når USA krever at FN og NATO skal opptre troverdig i Irak-spørsmålet, er det en israelsk forståelse av troverdighet som legges til grunn. Det vil si enighet med USAs syn, ikke en prosess der det skal meisles ut felles politikk med legitimitet. Og forsvarsminister Donald Rumsfeld har vist seg mer rasende i sin ordbruk enn en Ariel Sharon, når han angriper kritikere av USAs Irak-politikk. Opinionsmålinger viser også at amerikanere flest føler seg sveket av det gamle Europa.

ET ANNET TREKK ved den israelske psyken som får meg til å tenke på retorikken til George W. Bush, er dens ekskluderende kraft; du må være israeler for å være meningsberettiget. For Israel defineres nesten alt som et spørsmål om statens sikkerhet, og landet Israel står på, er gitt av Gud. En enslig supermakt med samme holdning er en skremmende tanke for de fleste, og spesielt for europeere, fordi vi er vant til å se oss som nære og like amerikanerne. Men folks virkelighet og trusselbilde i USA er i drift vekk fra den jevne europeers forestillinger. Berlinmuren som samlende transatlantisk trusselsymbol er borte. Amerikaneres nye symbol er et hull på Manhattan, der to tvillingtårn ruvet inntil 11. september 2001. Det er et levende hull for amerikanere. For oss europeere er 11. september redusert til TV-bilder i hukommelsen.

USA HAR SIDEN annen verdenskrig vært en supermakt som i grove trekk har styrt gjennom samtykke. Det store unntaket var den kalde krigens interveneringer, men USA sto i spissen for etableringen av både FN og NATO. Begge organisasjonene er fundert på respekt for medlemsstaters likeverd. Terrorkrigen og Irak-krisen har vist et annet USA: samtykke reduseres til krav om støtte. Det blir det bråk av. Og en supermakt med israelsk syn på omverdenen vil tvinges til å styre som Israel: gjennom overlegen makt. Men Israel er også det beste eksempelet på at overlegen makt kan føre til noe ganske annet enn fred og sikkerhet.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media