Istedet for staten

Hvordan påvirker private donasjoner og stiftelser samfunnsutviklingen?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET BLIR stadig flere rikinger blant oss. De bør oppdras, både til samfunnsansvar og giverglede. Vi må lære dem å tenke på andre enn seg selv og «... den lille familien», for å låne en formulering fra Stein Erik Hagen. De må fristes til å bryte med den egoismen som jo er drivkraften bak formuesoppbyggingen. De må læres opp til å kombinere egne interesser med idealisme.

SLIK KAN også vi resonnere i en tid da velferdsstatens verdisystem krakkelerer. Maktutredningen viste hvordan kollektive sammenslutninger forvitrer. Dette skaper rom for ildsjeler med ideer og individer med kapital. Og selv om staten er rikere enn noen gang, trekker politikerne seg unna makt, og desentraliserer og outsourcer, mens en voksende flokk av private rike gjerne vil ha makt. Da er det tid for «The Gospel of Wealth», som amerikanerne kaller det -  en folkebevegelse for å føre formuer tilbake til samfunnet.

ET NYTTIG instrument for folk med penger kan være stiftelsene. Vi har her i landet hatt stiftelser siden middelalderen, før staten ble skapt, men mangelen på store kapitalopphopninger på private hender har vært påfallene helt siden nedgangstidene etter Napoleonskrigene da de store handelshusene gikk over ende. Det fikk betydning for den særnorske rollen staten fikk både i næringslivet og i kulturlivet. Vi fikk en kompensatorisk stat, som historikeren Francis Sejersted har formulert det.

I DAG SITTER han som formann for kanskje den tydeligste av stiftelsene våre, Fritt Ord. Fritt Ord ble selv skapt i sluttfasen av sosialdemokratiets æra da Narvesens kioskkompani ble solgt. Med demonteringen av sosialdemokratiet i 1980- og særlig 1990-åra, har stiftelsene fått en ny plass i sivilsamfunnet. Statlige virksomheter som tidligere var organisert som forvaltningsorganer, er nå blitt stiftelser, f eks Nasjonalmuseet for kunst (Nasjonalgalleriet). Kristiansand har solgt de kommunale kraftverkene og etablert stiftelsen Cultiva. Jahre-stiftelsene ekspanderer stadig og Scheiblers, grunnlagt på kapital fra trykkeribedriften Fabricius, fordeler betydelig beløp til trengende som er sviktet av kommunen. Sparebanken Vest er blitt en storaktør i det vestlandske kulturliv, og i Oslo strever den største av dem alle, Sparebankstiftelsen DnB Nor med å finne en form og profil på sine almennyttige engasjementer.

DET ER 9000 stiftelser i Norge, de fleste med beskjeden kapital og liten avkastning. Men med den dramatiske private kapitalopphopningen vi nå opplever, er det rimelig å anta at omfanget vil vokse. Mange av de potensielle stiftelsesmakerne er opptatt ikke så mye av filantopi som verdiskaping. De vil bidra til vitenskapens fremme. Der er behovene umettelige, så har du en milliard du ikke nødvendigvis vil overlate dine arvinger, er et fond til forskningsformål både høyverdig og dydig. I USA mener man, ifølge den svenske stiftelseseksperten Pontus Brannerhjelm som nylig deltok på et seminar i Oslo, at landets økonomiske lederstilling i verden, skyldes filantropien.

MEN NÅR VI organiserer våre kulturinstitusjoner som stiftelser og overlater mer av finansieringen til filantropi, taper politikerne også kontrollen med hva som skjer på viktige samfunnsområder. Kulturminister Trond Giske oppdaget antakelig det nylig da han skulle svare på spørsmål i Stortinget om Nasjonalmuseet. Han prøvde å være bittelite kritisk til den kontroversielle utstillingspraksisen, men måtte erkjenne at han ikke hadde noe han skulle ha sagt. På Vestlandet har Sparebanken Vest store ambisjoner om ny Grunnlov og nyregionalisering med stiftelsen som maktorgan både på kulturfeltet og i næringslivet. I Oslo har Kjell Magne Bondevik med rikfolks hjelp etablert en høyst kontroversiell fredsstiftelse, med oppgaver som tidligere var ivaretatt av den etablerte utenrikspolitiske ledelse.

I DET NORSKE system opptrådte staten selv som en altomfattende stiftelse. Samtidig ga det plass til små legater og stiftelser som støttet «ugifte jomfruer av den lavere middelklasse». Nå demonteres staten i dette systemet. Men når de store stiftelsene med mye kapital inntar en mer aktiv samfunnsrolle, får vi et demokratiproblem. Stiftelsene er jo unndratt innsyn og representativ styring. Det var mye rettferdig kritikk av det gamle korporative statssystemet der beslutningene ble fattet i bøttekott. Men det kan under det nye regimet lett danne seg ugjennomtrengelige nettverk med styrerepresentantasjon på kryss og tvers, og med store ambisjoner for samfunnsutviklingen. Med større og mer aktive stiftelser på kulturfeltet kan vi få en vridning av smaksdannelsen og mindre fri meningsdannelse om viktige ting. For det er en illusjon å tro at filantropi er «interessefri» aktivitet.