Ivan den fremmede

Det nye Russland fosser vestover, men i Norge er vi fortsatt mest fortrolige med homo sovjeticus.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

RUSSISK økonomi er på sterk frammarsj, og utlendinger som har holdt fast ved sin russlandssatsing, tjener stort om dagen. Men Norge sov da det hele tok av etter krakket i den russiske økonomien i 1998. Den norske russlandssatsingen sitter fast i ei hengemyr på Kolahalvøya.

President Putin har varslet sin ankomst til Oslo til høsten. Han kommer som en Peter den store i vesterled. Putins prosjekt er som tsar Peters prosjekt: å modernisere Russland gjennom å vende landet vestover. Som Peter den store møter Putin motstand, men han har konjunkturene med seg. Russisk økonomi har en av verdens høyeste vekstrater, NATO har gitt Russland et slags assosiert medlemskap, og i Berlin sitter forbundskansler Gerhard Schröder som effektiv lobbyist for den tysktalende presidenten. Tyskland har investert langsiktig og bredt i Russland. Premien er en plass som økonomisk medspiller i et Russland på vei vestover, og rundt premiebordet sitter det finner og svensker, men svært få nordmenn.

DA SOVJETUNIONEN klappet sammen for ti år siden, gikk det en russlandsbølge over landet. På norske universiteter strømmet det studenter til for å lære seg russisk. Lastebiler med russlandshjelp rullet østover med norske kommunepolitikere på lasset for å knytte nye samarbeidsbånd i Novgorod, Poljarnij, Arkhangelsk og Murmansk. Naboskapet skulle utnyttes kommersielt, av store som av små. Kværner ville bygge skip i Arkhangelsk, og norske brød skulle bakes i Murmansk. Selve ledestjernen sto Thorvald Stoltenberg for da han lanserte Barentssamarbeidet i 1992.

Men i dag, 10 år seinere, har antallet studenter på russlandsstudiene flatet ut. Et Russland i rivende utvikling er nærmest fraværende i norsk offentlig debatt. Det gikk med russlandsiveren som med Kværners vekstvisjon, den smuldret bort.

BARENTSSAMARBEIDET var en viktig idé for Nord-Norge og miljøoppryddingen på Kola, men som hovedpilar i russlandssamarbeidet framstår det som en økonomisk og politisk avsporing. Eksportrådet kaller investeringene i Nordvest-Russland et blindspor, og politisk har veien til Moskva aldri gått via Murmansk. Russlandsforskning er ett eksempel. Den nye norske russlandsekspertisen studerer i hovedsak Nordvest-Russlands problemer. Det er her de største forskningsmidlene ligger, langt mindre penger brukes på å studere veien til det nye Russland, den som går rett østover, via St. Petersburg til Moskva.

Hadde Putin kunnet forære oss den russiske søppeldynga i nordvest, hadde han gjort det på dagen. Like fullt henger nordområdene igjen som et utgangspunkt for norsk russlandspolitikk, for egentlig er det gammel sikkerhetspolitikk og russerfrykt det handler om. Til tross for pengemangel i forsvaret, tviholdes det på Maginot-linja i Troms og det norske invasjonsforsvaret. Å tukle med bildet av den russiske fare, er å ta livsløgnen fra gamle generaler samt fra gjennomsnittspolitikeren i Stortingets forsvarskomité.

RUSSERFRYKTEN kom ikke med kommunismen, Stalin eller den kalde krigen. I 1904 ble admiral Heihachiro Togo norsk folkehelt da han ledet Japans angrep på Russlands flåte i Port Arthur. Norske aviser rant over av begeistring. Ikke fordi nordmenn hadde noe forhold til japanere, men fordi russerne fikk bank. Sovjetunionen og den kalde krigen bare bekreftet det vi hadde visst i hundre år; at russere ikke er til å stole på.

Unntaket er Cornelius Cruys fra Stavanger. Han var arkitekten bak Peter den stores stolthet, Østersjøflåten. Putin trenger ingen arkitekter fra Norge, han har så han klarer seg. Men vil ikke nordmenn investere i Russland, så vil russere investere i Norge. Og det var ikke invasjonsforsvaret, men Røkke som stoppet Yukos i Kværner. Ikke rart mannen ble populær.