Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpix
Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpixVis mer

Ivar Morten Normark samlet Sunnmøre til ett rike. Men Kjetil Rekdal ypper til borgerkrig.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Torsdag kveld satt jeg pyntet i staselig doktorgradsmiddag i Bergen. I fanget hadde jeg telefonen og sjekket oppdateringer fra stadion. I Bergen var nemlig også Aalesund, laget som slo Brann to ganger i fjor og som vi supportere hadde håp om ville gjøre det igjen. Det skjedde ikke denne gangen, men etter kampen var det ingen som snakket om tapet. Fokuset var på trener Kjetil Rekdals utfall mot Branns Eirik Bakke, da han på direktesendt tv kalte spilleren for alkis. Før AaFK spilte mot Tromsø i går, kunne ikke treneren love at han ville klare å holde seg på matta. Han så kampen fra tribunen.

Jeg heier på AaFK fordi hele slekta mi kommer fra Sunnmøre og foreldrene mine bor i Ålesund. Men jeg har ikke alltid gjort det. Da jeg vokste opp, kalte onklene og tantene mine fra bygdene rundt ålesundere for "smurfer" på grunn av den nasale dialekten, og selv i Ålesund ble Aafk-spillerne foraktfullt omtalt som "demma-gutta". Spillerne var klyser på byen og tilsynelatende mer opptatt av fine biler enn å skape entusiasme rundt laget.

Så ble Ivar Morten Normark trener. Han hadde høy profil i media og var en type det var lett å ironisere over. Klubbstyret hadde beordret samtlige spillere til deltakelse i lokalmiljøet gjennom jobb og studier og treneren klarte å finne noe positivt i selv den mest håpløse kamp. AaFK henvendte seg til hele Sunnmøre, bygget miljø og klubbkultur. Det virket. Laget rykket opp i Tippeligaen. Byen vokser raskt, og hver fjerde innbygger i alle aldrer er på hver eneste, utsolgte hjemmekamp. På hele Sunnmøre har oransje og blått blitt selvsagte basisfarger i enhver garderobe. Sunnmøringene er blitt stolte av Ålesund.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Som fotballtrenere gjerne gjør, fikk også Normark til slutt sparken. Men entusiasmen for AaFK har blitt stående. Ivar Morten Normark samlet Sunnmøre til ett rike. Men Kjetil Rekdal ypper til borgerkrig. Som leder likner Rekdal mer på Gerd-Liv Valla og en klassisk hærfører enn på Marit Breivik og Jens Stoltenberg. Moderne mennesker er opplyste, ressurssterke og liker ikke å bli herset med. Moderne ledere oppnår suksess ved å gi ansvar og vise tillit. Der Normark var en moderne leder, ser den nåværende ut til å leve i steinalderen. Den har samfunnet kommet ut av for lengst.

Kjetil Rekdal er en kompromissløs type, en sterk og tydelig trener som krever resultater fra spillerne sine. Laget er også utenfor den beryktede bunnstriden ved inngangen til sommeren. Men treneren trekker alltid fram det negative, og den famøse alkis-uttalelsen er bare den så langt siste i en lang rekke utbrudd mot egne og andre spillere, dommere og andre trenere. Rekdal har beklaget, men samtidig lagt vekt på sin rett til å bli sint. Som Vålerenga-trener gikk han til media med tanker om å trekke seg, før han snakket med egne spillere om det samme. En slik strategi kan kanskje skremme spillere til å trene hardt. Men for at laget og byen skal vinne på lang sikt, må entusiasmen og lagånden bevares. Derfor er Rekdal en skummel trener. Han står i fare for å ødelegge sunnmøringenes stolthet.