Ja, de penga...

Er også Stortinget i ferd med å få et økonomisk bonussystem?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

POLITISKE BEIN har ikke vært veien til penger her i landet. Våre representanter skulle ikke fjerne seg for langt fra dem de hadde i oppdrag å gjøre tilværelsen bedre for. Tallak Lindstøl forteller i sin bok «Stortinget og statsraadet 1814-1914» om eksempler på at representanter ikke hevet diett av hensyn til statskassa. Det virker drastisk på oss, men som grunnleggende holdning bør det gjennomsyre også dagens representanter. Politikken har rett nok endret seg. Den er blitt en karrièrevei. Samtidig har den abdisert fra det økonomiske liv og konsentrerer seg om svakheter ved velferdsstaten. Men hvem trenger politikernes støtte der? Jo, grupper som ofte befinner seg nederst på de økonomiske og sosiale rangeringene. Men en politisk klasse som er opptatt av hvor politikken kan føre dem i næringslivet, og som begynner å breie seg med økonomiske privilegier, frynsegoder og fet representasjon, er lite egnet til å ivareta interessene til dem som sitter nederst ved bordet.

I VÅR HAR vi hatt en diskusjon om representantenes goder utenfor det åpne lønnssystemet som er etablert. Mediene har avslørt at stortingsgruppene har betydelige beløp fra statskassa til det som kalles «stortingsrelaterte utgifter». Dette systemet har vi ikke innsyn i fordi gruppene nekter å legge fram regnskapene. Rett nok har avisene greid å få tak i fliker av et system av frynsegoder, men så langt er det bare Venstre som har redegjort for pengebruken. Mye tyder på at det skjer et dobbelt bokholderi: I tillegg til det som skulle være en rimelig lønn, er det etablert ordninger ved siden av via gruppene. Ledende politikere ledende politikere, parlamentariske ledere, komiteledere og fraksjonsførere kan ha ekstra godtgjørelse fra statsbevilgningene. Frps Siv Jensen har også hatt personlig trener og bil. Men vi vet ikke om det skjer misbruk. Stortingets visepresident, Carl I. Hagen, som ellers forlanger åpenhet om pengebruk i staten, er den som sterkest har motsatt seg innsyn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

VI LEVER I EN tid da pengene er fremste mål på suksess og rang i samfunnet. I næringslivet florerer bonus- og provisjonssystemer. Da er det lett å tenke seg at det også blant representantene oppstår forestillinger om at noen er likere enn andre: Hva med personlig avlønning også for dem? Politikere har tre måter å markere sin posisjon i samfunnet på: Gjennom makt, prestisje eller penger. Nå har de gitt fra seg makten til markedet -  Erna Solberg sier at det har slått henne på hennes reiser at det ikke er politikere som bygger landet. Det skulle hennes forgjenger Anton Martin Schweigaard ha hørt! Det er også smått med prestisjen. Så da er det bare pengene som står igjen.

STORTINGET er ellers et system som lever av åpenhet. Riksrevisjonen var opprinnelig Stortingets viktigste redskap til å holde forvaltningen i ørene. I seinere tid er åpenhetsprinsippet blitt utvidet slik at «folk flest» gjennom mediene og med loven i hånd har kunnet forlange ikke bare forvaltningens regnskaper på bordet, men alle relevante dokumenter. Gjennom Riksrevisjonen har Stortinget tiltvunget seg innsyn i hvordan pengene de bevilger blir brukt, for så å rapportere tilbake til oss velgere -  altså til «folk flest». Men stortingsgruppenes regnskap får heller ikke Riksrevisjonen innsyn i. Stortinget greier simpelthen ikke å holde seg selv i ørene. Derfor har vi gjennom mediene, og særlig VG, fått avdekket at de folkevalgte med Carl I. Hagen i spissen vil skjule for velgerne hva Stortinget driver med. Stortingsgruppene har selv lagt et stort sugerør ned i statskassa, men det som strømmer gjennom røret, får ikke vi som er velgere og skattebetalere innsyn i.

LØSNINGEN må være: Kortene på bordet. Vi må få vite hvilke tillegg, hvilke biler, hvilke trenere - kort sagt hvilke frynser en del av representantene mottar. Nå har Stortingets lønnskommisjon, med tidligere riksmeklingsmann Reidar Webster i spissen sagt at den vil gjennomgå systemet. Hvis den ikke får fram det som er relevant i saken, vil komiteens arbeid bare tjene som skalkeskjul for et system som kanskje ikke tåler lys. Et alternativ er da at Stortinget går tilbake til den gamle ordningen, der representantene selv, i full åpenhet, bestemte sin egen lønn. Det førte rett nok til at enkelte partier falt for fristelsen til å drive et populistisk spill for å markere at de var mer tilbakeholdne i smørfatet enn de andre. Men det kunne føre til at de -   også visepresident Carl I. Hagen -  måtte vise «folk flest» så mye respekt at han ikke gir begrunnelser for å etablere en bananrepublikk på norsk jord.