Ja til buttons!

Det er på tide at en gammel traver kommer til heder og verdighet igjen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HER OM DAGEN la jeg merke til en dame på T-banen. Hun var kanskje et sted i 50-åra, pent kledd på vei til jobb – og på kåpeslaget hadde hun to svære buttons. Den ene sa et klart nei til EU, den andre proklamerte et like klart ja til sekstimersdagen. Da kom jeg til å tenke på at dette egentlig er et relativt sjelden syn i våre dager. I ei tid hvor selv kristenfundamentalister helst bruker e-post og tekstmeldinger når de aksjonerer, og enhver hverdagsrasist bare er et par tastetrykk unna å forsøple nærmeste nettdebatt, er det liksom litt gammeldags å bruke jakkemerker til å markere hva man mener om saker og ting.

DET VAR ANNERLEDES på 70- og 80-tallet. Enhver med snev av respekt for seg selv hadde et rikt arsenal av buttons på jakka, sekken eller skjerfet – enten budskapet var "Høyre for høns" eller "U2 Forever" var en velplassert button måten å fortelle det på. Selv gjorde jeg verden oppmerksom på at The Clash og The Aller Værste var det ypperste rockebransjen hadde å by på. En periode hadde jeg også et kledelig feministmerke – det med en rød knyttneve inni kvinnesymbolet. Det siste var kanskje aller mest motivert av en slags vag forhåpning om at standpunktet ville slå an blant de rette jentene, men uansett: Buttons var en enkel og presis måte å si fra om hvor man sto i livets viktige spørsmål.

(HER SKAL DET skytes inn i en parentes at buttons på ingen måte må forveksles med pins. Buttons gir uttrykk for et standpunkt, en holdning eller en personlig favoritt – eventuelt et personlig hatobjekt. Pins var en merkelig samlemani knyttet til «minnenåler» fra diverse arrangementer som kom til Norge omtrent da vi fikk tildelt OL-arrangementet på Lillehammer, og som ikke har noe med buttons-kulturen å gjøre i det hele tatt.)

I MOTSETNING TIL pins har buttons i hvert fall vist at det ikke er noe blaff. Det er lenge siden gullalderen, men fra tid til annen kommer jakkemerkene til heder og verdighet igjen. EU-kampen i 1993-94 var nærmest en «liten gullalder»: Nasjonen var delt omtrent på midten, og samvittighetsfull bruk av buttons var en enkel måte å skille venn fra fiende på. I dag er det heller ikke noe problem å finne esker med buttons i platebutikker og andre steder, men jeg mistenker at salget ikke er det helt store. I perioder har en mann som Ole Kopreitan antakelig stått for brorparten av den samlede omsetningen av politiske buttons i kongeriket.

KANSKJE BÆRER damen på T-banen bud om at buttons igjen er i ferd med å få en bredere appell. I den digitale tidsalderen er det utrolig enkelt å mene noe om hva som helst, hvor som helst og når som helst, men det er samtidig en veldig upersonlig debatt. Man diskuterer med ansiktsløse meningsfeller og motstandere, de fleste har nicks i stedet for navn, og hvem vet om ikke «Feministjenta_18» egentlig er en mann i 40-åra? Buttons representerer det helt motsatte: Man bærer meningen med seg, alle kan se hvem som mener hva, det er en enkel måte å finne både meningsfeller og diskusjonspartnere på. Man skalslett ikke undervurdere verdien av å vite hvem man har med å gjøre når man diskuterer – kanskje tida rett og slett er inne for buttons-demokratiet igjen.