Ja til demokrati

Franskmennene er like opptatt av debatten om EU-grunnlovstraktaten som Norge var av EU-spørsmålet i 1994.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

PARIS (Dagbladet): Sjelden har franskmennene vært like opptatt av et politisk spørsmål som nå. Folkeavstemningen søndag motbeviser fullstendig at franskmennene ikke interesserer seg for politikk, og viser at det er helt feil å påstå at Europa-spørsmål ikke kan mobilisere. Det visste Norge godt, etter 1994, men nå er det franskmennenes tur.

IFØLGE EN MENINGSMÅLING for avisa La Croix diskuterer nå 83 prosent av franskmennene grunnlovstraktaten med sine nærmeste eller på jobben. Til sammenlikning var det bare 40 prosent som diskuterte regionvalget i 2004. I Norge var tallet trolig enda nærmere 100 prosent. Til å være franskmenn er det oppsiktsvekkende. Det har i mange år blitt hevdet at de ga blaffen i politikk. Nå går diskusjonene så voldsomt for seg rundt middagsbordet at det oppstår splittelser i de beste familier. En av stifterne av Attac, bonden José Bové, kaller det et «demokratisk opprør». At meningsmålingene går opp og ned bare øker interessen ytterligere. Akkurat som i Norge i 1994 føler franskmennene at dette er noe som angår dem direkte, og ikke bare er spørsmål som til sjuende og sist vil bli behandlet av teknokrater. Dette er demokratiet på sitt beste.

SELVFØLGELIG BLIR fransk innenrikspolitikk koblet inn. Det er ikke til å unngå i et land med 10 prosent arbeidsledige og stor sosial misnøye. Mange tar avstemningen som en ny runde i presidentvalget. Jacques Chirac og hans regjering har gjort seg kraftig upopulære. Det siste av en rekke upopulære tiltak, å be folk om å jobbe annen pinsedag i solidaritet med de eldre og uføre, utløste raseri. I tillegg kommer mer egoistiske beregninger. For Chirac er folkeavstemningen et være eller ikke være. Hvis han skal ha en sjanse til å stille for tredje gang ved presidentvalget i 2007, må han få gehør for sitt ja. Han har dessuten allerede oppnådd å splitte sosialistpartiet. Hans rival, lederen i gaullistpartiet, Nicolas Sarkozy, driver kampanje for ja, men har alt å vinne ved nei. Da blir Chirac satt ut av spill, mens sosialistpartiet blir enda mer splittet. En slik situasjon kunne også åpne for et comeback for sosialisten Lionel Jospin. Men det er det en stund til.

Artikkelen fortsetter under annonsen

MEN DET ER IKKE det mest interessante denne gangen. Det mest slående, akkurat som i Norge i 1994, er mobiliseringen på begge sider. På den ene sida finner vi Chirac, regjeringen, flertallet i sosialistpartiet, fransk NHO og de borgerlige partiene UMP og UDF, og på den andre sida et bredt spekter fra Le Pen til ytterliggående venstre, med mindretallet i sosialistpartiet, Attac, kommunister, trotskister og fagorganisasjonene. Geografisk er det vanskelig å tegne et ja- eller nei-kart ennå, men en verftsarbeider i Marseille vil være helt imot enhver traktat fra Brussel, mens en ingeniør i Lille bare vil se fordeler ved den. Det er også sosiale og kulturelle forskjeller, som det var i Norge.

JA-TILHENGERNE ØNSKET en enkel debatt, som i Norge i 1994, for eller imot Europa. Slik er det imidlertid ikke blitt. Alle sier seg tilhengere av Europa, de er bare uenige om hvilket Europa. Nei-sidas store slagord er «Ja, jeg elsker Europa og stemmer nei». Det man diskuterer er selve innholdet i traktaten, paragraf for paragraf. 42 millioner velgere har fått hele teksten i postkassa. Ifølge meningsmålinger har nesten halvparten lest i hvert fall deler av den 190 sider lange teksten. På Internett diskuteres de enkelte paragrafene. En økonomiprofessor i Marseille har lagt ut en kritisk tolkning som er blitt lest av veldig mange. Traktaten har en vanskelig tekst, i stil med byråkratiet i Brussel. Likevel diskuteres den med lidenskap.

FORELØPIG LEDER NEI-SIDA. Franskmenn identifiserer seg tradisjonelt med enhver utålmodighet og ethvert opprør mot det etablerte. Nei-sida har i så måte likhetstrekk med mai 68. Men også med nei-sida i Norge. Det er ikke overraskende at flere kjente norske nei-representanter kommer til Frankrike for å støtte fransk nei. Sammen er de på barrikadene mot et Europa de ikke kjenner seg igjen i. Men særlig for å bli hørt.