Ja, til ettertanke

Det blåser en ja-vind over Norge i EU-spørsmålet, men norske politikere vasker hendene og tier. De er ikke med når statsledere fra 25 land samles i København.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DAGENS MENINGSMÅLING her i avisa er et oppsiktsvekkende norsk forspill til EU-toppmøtet i København. For første gang på lang tid viser MMIs målinger et stemningsskifte i spørsmålet om EU-medlemskap. Det er betydelig flere som sier ja enn nei til EU-medlemskap, og det er ikke blitt flere av de usikre. Samtidig som statsledere fra 25 europeiske land samles og trolig legger grunnlaget for den største fredelige sammenslutningen av land og folk i Europa noen gang, kan det være en bevegelse på gang i Norge. Det er også verdt å merke seg at en av fem velgere er blitt mer positive til EU på grunn av EU-utvidelsen. Antakelig er også rente og grensehandel gode stikkord for årsakene til endringen den siste tida.

DET KAN IMIDLERTID ligge en undervurdering av folks politiske bevissthet i å utelukkende peke på økonomiske forklaringer. På samme vis som særlig nei-sida tidligere har lagt vekt på de politiske spørsmålene i EU-diskusjonene og ja-sida i stor grad har pekt på økonomiske fordeler, kan det nå nettopp være de overordnede politiske sidene ved EU som får noen til å endre standpunkt: Det at så mange land i Europa - på godt og ondt og på tvers av alle tidligere skiller - velger å gå sammen i en union, gjør det stadig vanskeligere å finne et overordnet politisk argument for at Norge ikke skal delta i denne prosessen. Dessuten, gjennom EØS-samarbeidet blir det mer og mer tydelig hvordan de politiske vedtakene som fattes i EU, får gyldighet i Norge uten at vi kan gjøre annet enn å ta dem til etterretning. EU-parlamentarikeren Diana Wallis setter det tankevekkende på spissen når hun sier at fra 2004 kan en kypriot eller en polakk ha større innflytelse over mange av lovene i Norge enn det norske velgere har.

DET NORSKE PROBLEMET er faktisk i stor grad et politisk problem. Norske toppolitikere har vasket hendene og fraskrevet seg førerrollen i Europa-spørsmålene. Med unntak av Thorbjørn Jagland, som symptomatisk nok ikke lenger leder sitt parti, representerer den politiske eliten i Norge en feighet som gjør skade på demokratiet. For et par uker siden var den norske statsministeren opptatt av alt det uvesentlige norske medier beskjeftiget seg med, men i hvilken grad åpner han og andre politikere for de underholdende og kuriøse forestillingene ved ikke å forholde seg til de store og gjennomgripende endringene som skjer på vårt eget kontinent? Diskusjonen om Norges forhold til Europa kommer ikke på initiativ fra politikerne. Merkverdig nok, for den politiske anledningen er der med utvidelsen og med nye EØS-forhandlinger. De vil visst ikke noe, politikerne.

DERSOM MENINGSMÅLINGEN viser seg å være et uttrykk for reelle endringer, samsvarer den til en viss grad med nyere undersøkelser i Danmark. Argumentene for og mot har stort sett vært sammenfallende i Norge og Danmark. Til tross for medlemskapet har tvisynet preget den danske EU-politikken. I det siste er imidlertid skepsisen blitt fortrengt til fordel for et ønske om å delta fullt og helt i EU-samarbeidet. I ei bok skrevet av professor i statsvitenskap Jørgen Goul Andersen kommer det fram at de danske politikerne har forregnet seg når de har forsøkt å selge EU ved å appellere til kremmermentaliteten. Danskene tror på Europa. EU-medlemskapet er i ferd med å utvikle seg fra et fornuftsekteskap til noe som likner «ekte kjærlighet», mener han. Et av eksemplene er en økt solidaritetsfølelse - nettopp i forbindelse med EU-utvidelsen.

KAN DET TENKES at også nordmenn hinsides sprit- og fleskepriser føler og merker at det skjer noe der ute, noe som de vil være med på - noe som de vil ha innflytelse på? Kan det tenkes at mens politikerne er gått i dvale, så våkner befolkningen?