Ja til fred, men...

Mens israelerne bygger elektrisk gjerde på Vestbredden for å sperre palestinerne ute, møtes statsminister Ehud Barak og PLO-leder Yassir Arafat til nytt toppmøte.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Spenningen har bygd seg opp igjen de siste dagene. Blir det likevel en fredsavtale mellom israelerne og palestinerne før Bill Clinton går av som USAs president 20. januar? Etter dagens planlagte toppmøte i den egyptiske badebyen Sharm el-Sheikh vil vi vite mer.

Clinton har lagt et forslag på bordet som han foreløpig har gitt partene frist til i morgen med å svare på. - Jeg regner med at begge sider vil gi sitt ja, men..., sa Israels utenriksminister Shlomo Ben-Ami til landets militærradio i går. Det er det lille ordet men man bør feste seg litt ved.

Clintons fredsforslag har lekket ut til internasjonal presse. Det går blant annet ut på at Israel vil gi tilbake 95 prosent av Vestbredden og at palestinerne skal få kontroll over deler av Øst-Jerusalem. Til gjengjeld må Yassir Arafat gå med på at nærmere fire millioner palestinske flyktninger som nå bor i andre land, aldri får vende tilbake til sine hjem i det som i mer enn 50 år har vært staten Israel. Akkurat det kan ikke Arafat godta. Ikke bare ville han da undertegne en fredsavtale som er i strid med folkeretten, han ville også bli beskyldt for å forråde sitt folk.

I går ettermiddag sa en palestinsk tjenestemann at palestinerne ikke kunne godta Clintons fredsplan slik den var, og ba om klargjøring fra amerikanernes side. Trolig er det først og fremst spørsmålet om flyktningenes skjebne palestinerne ikke aksepterer, men de har også andre innvendinger. Israelerne vil ha kontroll over en korridor på Vestbredden. Det sier palestinerne nei til fordi en slik korridor vil kutte området i to.

Som under Camp David-samtalene i sommer har israelerne også denne gang gått langt i å tilby palestinerne kontroll over områder i Øst-Jerusalem, men spørsmålet er om de har gått langt nok. Palestinerne skal få kontroll over den omstridte Tempelhøyden, men de må avstå fra arkeologiske utgravinger. Dette er stedet hvor Israels hellige tempel en gang sto, og gjennom historien har det vært spekulasjoner om at Paktens ark med De ti bud er gjemt i en av de mange hemmelige gangene under Tempelhøyden. For palestinerne heter dette området, der Klippemoskeen og Al Aqsa-moskeen står, bare Haram al-Sharif. De er lite lystne på at israelerne skal kontrollere det som ligger under jorda og få et slags indre sjølstyre.

BILL CLINTON SATSER ALT på å få til en fredsavtale før han går av som president i januar. Ehud Barak trenger en fredsavtale før han stiller opp i statsministervalg mot hauken Ariel Sharon 6. februar. Arafat har best tid av de tre. Men i mellomtida dør det palestinere nesten daglig i sammenstøt med israelske soldater. Arafat vet også at den harde kjerne av palestinere vil fortsette å slåss - framfor å få det de oppfatter som en dårlig fredsavtale.

At dagens planlagte toppmøte blir en suksess, er lite trolig. Men selv om det blir et sensasjonelt utfall i Sharm el-Sheikh og det blir undertegnet en avtale i Washington, betyr ikke det at freden er spikret. For en fredsavtale skal ut på en lang og tornefull vei, ikke minst i det israelske samfunnet.

MED EN AVTALE med Arafat i lomma blir statsministervalget for Barak en slags folkeavstemning om fred. Men det er ikke nok at han vinner dette valget. I nasjonalforsamlingen Knesset sitter de samme representantene etter 6. februar, og der er det et flertall mot en fredsavtale som omfatter israelske innrømmelser i Øst-Jerusalem. Som om ikke Knesset-hinderet er nok, må en eventuell avtale til sjuende og sist også ut i en ordentlig folkeavstemning.

Mens Barak gambler om fred, bygger israelerne sitt 70 kilometer lange elektriske gjerde på Vestbredden, til en pris av rundt 225 millioner kroner. Det er for å holde potensielle palestinske terrorister vekk. Men en Berlin-mur i Midtøsten lover ikke så veldig godt for en framtidig fred, avtale eller ikke.