Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Ja, vi krangler

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ok, vi er ikke fullt så gode på det der med fred som vi liker å tro. Verken Vestbredden eller Vestbanen er spesielt flatterende utstillingsvinduer for norsk fredsindustri for tida, og utsiktene til snarlig våpenhvile synes ikke overveldende, enten vi tenker Gaza eller Giske. På den annen side er vi ikke så knallgode på krig, heller. Det er lenge siden vikingtida og gutta på skauen, Afghanistan er liksom noe annet og krigen mot kaloriene teller ikke med i denne sammenheng. Sannheten er at vi ikke er skikkelig trent for verken fred eller krig, og dermed er det vanskelig å vite hva som egentlig ligger for oss , som det het den gang da de skrive- og leseglupe ble velsignet med høyere utdannelse og evig studiegjeld, mens de andre - dem boklærdom ikke lå for - tok framhaldsskolen, fikk jobb og kjøpte seg bil for selvtjente penger før de var gamle nok til å kjøre den. Det var tider det, men tilbake til saken: Om det nå virkelig er slik at nordmenn verken er eslet til freds- eller krigsskapning, hvori ligger vår naturlige tilbøyelighet da?Jo, langs den gylne middelvei, i krangelen.For midt mellom krig og fred ligger krangelen, og Norge anno 2006 er en nasjon av kranglere. Amatørkranglere, profesjonelle kranglere, seniorkranglere og juniorkranglere - de er overalt, kappes om å sette dagsorden og lar aldri en anledning til munnhoggeri gå fra seg. Denne uka, har for eksempel en kultur- og kirkeminister kranglet med en fredssenterstyreleder for åpen scene. og hva er vel ordene «kultur», «kirke» og «fred» annet enn synonymer for «krangel», «krangel» og «krangel»? Dag ut og dag inn krangles det om det meste, og så krangleorienterte er vi blitt at uttrykk som «en god krangel», «en frisk krangel» og «en real krangel» er gått inn i språket som honnørbetegnelser. Ikke er det så underlig heller, for krangel er mer underholdende enn fred og langt mindre farlig enn krig, iallfall så lenge den bare belaster kjevemuskulaturen og tastaturfingrene. Så kanskje det er krangel framfor fred vi bør satse på som norsk paradegren? Opprette et Kranglesenter på Vestbanen? Utdele en årlig Kranglepris til en verdig vinner, hvis vi klarer å enes om størrelsen på prisen, designet på diplomet og navnet prisvinneren? Allerede her er det mye å krangle om, hvis da ikke det hele strander på krangelen om hvilken målform krangelen bør foregå på.