Jacques Vico

Jacques Vico ble motstandsmann da han var 17 år gammel. Hans far og søster var også aktive i den franske motstandsbevegelsen, men ingen visst om hverandre før etter krigen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Jeg levde i skjul da jeg hørte om landgangen. Alle snakket om det. Jeg forlot gården jeg gjemte meg i umiddelbart for å slåss mot tyskerne.

Helt fra begynnelsen var jeg sikker på at de allierte skulle komme. Nazistene måtte ikke vinne krigen, og jeg kunne ikke akseptere å bli forført av den nye orden. Jeg ble med i motstandsbevegelsen allerede i 1940, og var ut og inn av gjemmesteder. Jeg var bare 17 år gammel, men kunne ikke godta kapitulasjon eller Petains «nye Frankrike». I begynnelsen distribuerte jeg illegale aviser og anti-tyske blader. Senere var jeg med på å organisere flydrop, samlet informasjon og trente nye rekrutter. Jeg gjemte også våpen på gården hjemme.

Jeg måtte søke tilflukt etter at Gestapo arresterte min far i desember 1943 og sendte ham til konsentrasjonsleiren i Mauthausen. Min far var ordfører i hjembyen vår, St.Germain-la-Blanche-Herbe, og hadde forfalsket id-kort for unge menn som skulle bli sendt på tvangsarbeid i Tyskland. Både han og min søster jobbet for motstandsbevegelsen, men ingen av oss visste om hverandre. På samme tid ble et medlem av min gruppe tatt til fange og torturert. Han avslørte at jeg skjulte våpen hjemme. Vi klarte å flytte dem, men jeg måtte gå i skjul.

Så snart jeg kom tilbake til Normandie, slo jeg meg sammen med min gamle motstandsgruppe. Vi stjal våpen fra tyskerne, sprengte jernbanelinjer og angrep konvoyer. Vi la ut spanske ryttere for å punktere biler, felte trær over veiene og sprengte broer for å forstyrre kommunikasjon for tyskerne. Siden vi var i frontlinjen, hadde vi mange sårede. En kvinne i gruppen vår ble alvorlig såret, men vi klarte å lure henne inn på et tysk feltsykehus for behandling.

Vi måtte også ta oss av et hundretall sivilister som verken hadde mat eller tak over hodet. Broren min, Francois, så til barn som hadde blitt evakuert fra Caen på grunn av bombingen. Takket være en lokal bonde klarte vi å få alle unna.

For meg symboliserer D-dagen frihet. Men det var også en dag med mange drap. Her ved klosteret hvor jeg bor, ble 21 kanadiske krigsfanger stilt opp mot en vegg og skutt av SS-styrkene som opererte her. De hadde etablert hovedkvarteret sitt på gården vår fordi det var god utsikt mot sjøen og Juno beach hvor kanadierne landet.

Etter at Caen ble frigjort, fortsatte jeg kampen, først med den kanadiske armeen, siden med Leclercs frie franske divisjon. Jeg var med på frigjøringen av Paris og Strasbourg. Vi dro helt til Munchen og Hitlers Ørnerede i Berchtesgaden. Det var der vi fikk høre at tyskerne hadde kapitulert, og at krigen endelig var over. Det var en lykkelig dag, men også en til ettertanke. Vi tenkte på alle som ikke var der, alle de døde og sårede. Det hadde kostet å komme dit vi endelig var.

<B>SABOTØREN: </B> Jaques Vico sprengte broer, jernbanelinjer og telefonledninger for å forstyrre kommunikasjonen for tyskerne.