Jafs, så tok de EMI

Time Warner og AOL skapte for et par uker siden verdens største medieselskap. De hvilte ikke lenge på laurbærene. For verdens største medieselskap er sultent og må ha mer mat. Denne uka var det nam, nam, EMI. Men frykt ikke: Det norske konkurransetilsynet «følger situasjonen».

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Egentlig er dette en utmerket idé til en grøsserfilm fra Warner. En gigantbrontosaurus av et monster skapes i USA, og begynner å spise seg inn over Europa. Det er verdens mektigste, og truer med å ta kontroll over hele verden. Bare smak på navnet: AOL Time Warner EMI (to - tre fusjoner til og selskapet vil ha kontroll over hele alfabetet).

· · Bare i et lite hjørne av verden, lengst oppe mot nord, er det noen som ikke vil gi seg. Der sitter vår tapre helt: Det norske konkurransetilsynet. Som høytidelig lover Aftenposten at de «følger utviklingen». Sjefene i Time Warner AOL EMI osv. skjelver godt i buksene når de hører det. En ting er at det norske musikkmarkedet allerede er godt prisbeskyttet. Parallellimport er vanskeliggjort, og gjennom omsetningshindrende gebyrer på detaljimport via Internett er Norge sikret fortsatt høye priser på musikk - helt uavhengig av EMI/Time Warners 40 prosents markedsandel.

· · Noe annet er at internasjonale mediegiganter knapt lar seg stoppe av nasjonale konkurransetilsyn. Akkurat hvordan skulle brevet Konkurransetilsynet sendte til konsernet formuleres? «Hei, du! Vil du holde opp med det der?» ville neppe føre fram, mens «Vennligst stopp fusjonen da effekten kan bli konkurransehindrende på musikkmarkedet i Norge» i det minste kunne testet om giganten har humoristisk sans.

· · Blant de elegante elementene i de siste kjempefusjonene ligger at den nye giganten nettopp ikke blir totaldominerende i noe marked eller segment. Ikke engang 40 prosent av platemarkedet i Norge er et monopol. Det de derimot skaffer seg er en betydelig kakebit av nær sagt alt innen media. Og de konkurrentene som ennå ikke er slukt, vil søke å gjøre seg større. «Fusion» er in i år.

· · Det som videre er sikkert er at musikkmarkedet, nest etter pornografien, er den delen av media som er best egnet til å flyttes over til Internett. Nasjonsgrensene forsvinner raskt når det bare er å trykke download på PC-en. Markedsandeler i Norge og norske konkurranseregler blir historiske begrep. Og som det er sagt: Den frie konkurransens endestasjon kalles monopol.

· · Da blir det viktigste spørsmålet hvem de nye konkurrentene egentlig blir: Det kan like gjerne bli tusener av enkeltleverandører av indiemusikk. De kan bruke nettets nye og billige produksjons- og distribusjonsform til å levere musikk uavhengig av gigantene. Og vil da et marked der en gigant er kommersielt altdominerende, men der hvem som helst samtidig kan legge ut musikken sin og selge den til hvem hun vil for hva hun vil et frimarked eller et monopol? Konkurransetilsynet følger utviklingen, så de kan sikkert snart fortelle oss det.