Jaget politisk vilt

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

POLITISK TRIVSEL kan leses direkte av oppslutning på meningsmålingene, og statsminister Kjell Magne Bondeviks personlige er sunket fra drøyt seksti prosent i forrige periode til nitten nå. I USA fører slike fall til katastrofeoppslag for presidenten. Men for Bondevik er det trolig tyngst at oppslutningen om partiet er halvert på de tolv månedene som er gått siden valget. Partileder Valgerd Svarstad Haugland avslørte tynnslitte nerver da hun filleristet KrF-ordføreren som reagerte på statsbudsjettet med å mene at Bondevik burde føre sin flokk ut av Høyres og Fremskrittspartiets Egypt.

KILDER i statsministerens nærhet har observert at Bondevik noen ganger senker guarden og ytrer seg i fatalistiske vendinger som verken signaliserer ståpåvilje eller optimisme. Det tar på å være hoggestabbe når slagene skyldes at det er Høyres statsråder som har suksess, og Høyres politikk som skinner i regjeringens framlegg. Det er Erna Solberg som strutter i Bondeviks regjering.

På første dag av trontaledebatten i går trappet Arbeiderpartiets Jens Stoltenberg opp retorikken enda noen hakk da han ville klistre statsministeren, Kristelig Folkeparti og regjeringen til Carl I. Hagen. Lett sarkastisk sa Stoltenberg at statsministeren tror han fortsatt leder en sentrumsregjering som kan vende seg hit eller dit fra sak til sak, mens virkeligheten er at han fører usosial Høyre-politikk, og regjerer på Fremskrittspartiets nåde.

FRA SIN PLASS må Bondevik ha spurt seg selv hvorfor Stoltenberg vil krisemaksimere nå. Stoltenbergs erklærte mål er å legge grunnlaget for et framtidig samarbeid blant annet med Kristelig Folkeparti om en flertallsløsning. Det er hva Stoltenberg mener landet trenger for å bli langsiktig og forutsigbart. Men det er både uvanlig og litt pussig å bygge politisk vennskap ved å beskrive de utkårne som rævdiltere bak Carl I. Hagen. Da John Lyng etter krigen systematisk og tålmodig, år etter år, arbeidet for å gjøre Høyre lekkert for Venstre og Senterpartiet, luket han bort alle de sarkasmer som ellers rant ut av ham. Lyng bygde tillit sak for sak. Jens Stoltenberg rakte i går absolutt ikke ut en utstrakt hånd til KrF. Han markerte overhodet ikke at han er begynt på forvandlingen fra beleirer til beiler. Han kunne isteden ha valgt å utnytte splittelsen i regjeringen ved å legge seg tettere opp til KrF, men trekke frontlinjen foran Høyre.

FORRIGE GANG Bondevik ledet regjeringen, pekte både hans og partiets popkurver bratt oppover, og statsministeren badet i populariteten. Senterpartiets Johan J. Jakobsen skriver i sin bok «Mot strømmen» at «KrF og en dyktig Kjell Magne Bondevik tok hele gevinsten, og mer til» av det regjeringsprosjektet som først og fremst var båret fram av Anne Enger Lahnsteins jernvilje og utholdenhet. Bondeviks eget politiske prosjekt glapp ut av ham i en litt overivrig uttalelse under Kristelig Folkepartis landsmøte i Bergen våren 1999, om at han så for seg KrF som «størst på borgerlig side». Til Høyre-leder Jan Petersens grenseløse irritasjon. Bondeviks visjon var å bygge opp et stort, statsbærende kristeligdemokratisk parti etter en lokalt tilpasset europeisk modell. Valgerd Svarstad Haugland var den plogspissen som pløyde ny mark for KrF. Med et lite rødvinsglass i hånda fjernet hun effektivt mørkemannsstempelet som Kjell Magne Bondevik ikke klarte å kvitte seg med så lenge han var partileder.

LANDSMØTET i Bergen var høydepunktet med varme, makt, jubel og trampeklapp. Den trivselen og arbeidsgleden som lyste av statsministeren i denne perioden, fikk som kjent en knekk, men han kom sterkt tilbake. Målet om å bli størst på borgerlig side fikk KrF til å satse hele valgkampen i fjor på «Statsministeren».

Bondevik ble statsminister, men først etter at velgerne hadde lagt drømmen om det store partiet i grus i hans periode. Ett år seinere er han fredet som statsminister, men jaget som politisk vilt. Og det ser ikke ut til å skape trivsel.