Jaglands banemenn?

En partileder bør snarest glemme alle forklaringer som lukter av konspirasjon når mediene går ham imot. Vi andre bør spørre om konspirasjonene kanskje finnes likevel. Hvem er det som leder an i mediekampen mot Thorbjørn Jagland som Arbeiderpartiets leder, og hvorfor er det så viktig at han fjernes?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I forrige uke ble det lansert et nytt samarbeid innenfor den politiske journalistikken her i landet. VG og TV2 varslet at de fra nå av skal offentliggjøre felles politiske meningsmålinger. Første frukt av samarbeidet var presentasjonen av en måling som ga Ap et dårlig januarresultat, og i både VG og TV2 var det jakten på Thorbjørn Jaglands hode som dominerte.

  • VG er landets største avis, mens TV2 er i ferd med å bli viktigere enn NRK Dagsrevyen som politisk dagsordensetter. Mens NRK setter sine mest profilerte politiske journalister til andre oppgaver, går TV2 motsatt vei, bl.a. ved å ansette en rekke tidligere VG-medarbeidere. Alle med lang fartstid i Akersgata, og med meget nære kollegiale og personlige bånd til VG.
  • Dette er et skoleeksempel på mediemakt satt i system. Landets største avis og viktigste kommersielle TV-kanal lanserer et tett samarbeid om en viktig del av den politiske journalistikken, med alle de muligheter for samhandling og samforstand det gir. Ingen trenger å være i tvil om at det her blir tenkt like tanker, som igjen blir til en politisk journalistikk med felles resonansbunn.
  • Ikke nødvendigvis noe kritikkverdig i dette, men hva skal denne mediemakten brukes til? VGs politiske redaktør, Olav Versto, erklærte allerede dagen etter kommunevalget at «Jagland må gå». Er det så urimelig å tro at VGs politiske journalistikk skal brukes til å felle Ap-lederen?
  • Da har VG en alliert i Dagsavisens Steinar Hansson, en profilert redaktør som også ser det som sin oppgave å fjerne Jagland. Som vanlig er Hanssons penn mer subtil og ondskapsfull enn den direkte og temperamentsfulle Verstos, men budskapet er det samme. Hansson skriver at situasjonen for Arbeiderpartiet nå er «så pinlig at man helst burde forbigå det hele i stillhet». Det gjør selvfølgelig ikke Dagsavisen, men de aktuelle angrepene føyer seg inn i en langsiktig strategi: Dagen etter kommunevalget slo avisa fast på lederplass at «hvis Arbeiderpartiet går til valg i 2001 med Thorbjørn Jagland som statsministerkandidat, er slaget så å si tapt på forhånd». Mer infamt er det knapt mulig å uttrykke det i en avis som mange fortsatt oppfatter som sentral blant arbeiderbevegelsens tillitsmenn.
  • To profilerte redaktører har med andre ord stor prestisje knyttet til at historien gir dem rett. De to har mye mer til felles i sin politiske tilnærming enn man skulle tro: Begge er store beundrere av Gro Harlem Brundtland, Hansson er til og med hennes biograf. Dagsavisens politiske redaktør er dessuten identisk med statssekretæren som var en av Gros mest selvutslettende koffertbærere. Og når vi så vet at Gro Harlem Brundtland - seinest gjennom sin selvbiografi - i meget klare ordelag advarte mot Jagland som partileder, er det kanskje ikke så vanskelig å gjette hvor de to våpendragerne henter sin inspirasjon fra?
  • Behovet for å få rett kan være en sterk drivkraft. Inspirasjonen fra den beundrede landsmoderen kan være et avgjørende tankeunderlag, men enhver konspirasjonsjeger må stille spørsmål om hva Jaglands fall skal brukes til. Og hvorfor ikke? En god teori for å forklare Versto og Hanssons holdning finner vi i det faktum at begge er blant de største EU-fundamentalistene i norsk presse, Dagsavisens redaktør fikk til og med Europeisk Ungdoms pressepris i fjor. Den får du ikke gjennom EU-kritisk journalistikk. For begge er norsk EU-medlemskap det store målet, og når ingen av dem tror Jagland vil makte å få dette til, så må han bort.
  • Er vår politiske verden blitt så konspiratorisk? Neppe, og alt dette vil bli avvist med forakt i både VG og Dagsavisen. Likevel er det slik vi i mediene ville analysert liknende trekk i et parti eller en organisasjon. Vi ville startet motivjakt og lett etter personlige og politiske relasjoner. Og da kan det jo være spennende å se hvordan det ser ut når den samme målestokken brukes når mediemakten viser seg fram.