Jaglands forsvar

Trontaledebatten skal være opposisjonens debatt, og det ble den i går også, men på en forunderlig måte. Her måtte opposisjonens fremste folk gå på talerstolen og forklare hvorfor i all verden de ikke sitter med regjeringsmakten. Til tider virket det som om den gamle opposisjonen beklaget at Arbeiderpartiet hadde gått av, og gikk sterkt i rette med Thorbjørn Jaglands hjemmesnekrede form for parlamentarisme. I tillegg ble han kalt sentrumsregjeringens far, uten at han slo tilbake.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

De merkelige tider i norsk politikk ble ikke mindre merkelige under første dag av trontaledebatten. Mye av oppmerksomheten ble viet Jaglands berømmelige 36,9-grense som førte til regjeringsskiftet. Og Jagland selv slo til med en så uforsonlig tone overfor den nye regjeringen at det luktet krise lang vei. Problemet er bare at Stortingets sammensetning er den samme i fire år, og 36,9 gjelder like lenge. Riktig nok kan det bli regjeringskrise på disse åra, men hva hjelper det Jagland?

  • Mye av det vi nå ser utspille seg, er kamp om den nære historien. Jagland har et stort behov for å forsvare sin avgang, men etterlater seg mange flere spørsmål enn svar. Opposisjonens uansvarlige opptreden det siste året gjorde det umulig for ham å fortsette uten et klart tillitsvotum fra folket. Med økt oppslutning kunne han tvunget dem i kne etter valget. Men hvorfor satte han aldri foten ned for denne uansvarligheten? Så seint som i partilederdebatten nektet han å svare Kristin Halvorsen på om han ville trekke rederskatten, opposisjonens hovedsynd, etter valget. Partiet skrøt i hele valgkampen av hvor godt de styrte. Hvis Jagland hadde sagt stopp mens Stortinget var samlet, hadde det ganske sikkert vist seg at det ikke fantes noe alternativ til ham. Da ville han festet et skikkelig nakketak på all opposisjon, og styrt hele valgkampen.
  • Men denne berømmelige grensen, som nå er opphøyd til et storartet prinsipp, var jo noe han fant på i sommer. Så seint som den 5. juli avviste han i et ferieintervju med Agderposten enhver tanke om å sette en slik grense. Det skjedde etter at Yngve Hågensen hadde antydet at det gikk en grense ved 35 prosent. Da sa Jagland at dette ikke var riktig måte å argumentere overfor velgerne på. - Om vi får 35 eller 32 prosents oppslutning, er ikke avgjørende for regjeringsspørsmålet, sa han. Det var glemt noen uker etterpå da 36,9 kom på bordet, av valgtaktiske grunner.
  • Nå er som kjent den politiske hukommelsen særdeles kort, og det var varmt på Sørlandet i sommer. Men nå hevder Jagland at politiske nederlag tvang ham til å gå av. Det kan rettferdiggjøre hans linje i opposisjon, som han i går selv betegnet som både knallhard og kompromissløs. Bare i klimapolitikken antydet han vilje til kompromiss. Med et slik utgangspunkt blir det viktig for ham å slå tilbake påstandene om at han kastet kortene helt frivillig og at regjeringsskiftet var unødvendig. Bare det kan forsvare Arbeiderpartiets manglende samarbeidsvilje.
  • For det er ingen tvil om at Jagland og hans folk i går slo an en ganske så uforsonlig tone overfor regjeringen. Bondevik har ikke mye å hente der i gården. Først og fremst er budsjettrammene hellige. Stabil rente er snart den eneste visjonen Arbeiderpartiet har. Men når innstramminger på statsbudsjettet skal ta hele støyten med å regulere presset i økonomien, kan dette skape et politisk press som kan bli vanskelig å håndtere for noen hver. Da må pengepolitikken også tas i bruk og krona må få lov å styrke seg, med den renteøkningen det innebærer. Det vil senke temperaturen i økonomien. Alternativet er økte priser. Den tida kan være over da vi kan ha både lave renter og lave priser.