Jaglands kurs

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • På mange måter blir 1997 stående som et år da det skjedde store forandringer i norsk politikk. Stortingsvalget førte til regjeringsskifte og betydelige forskyvninger i styrkeforholdet mellom partiene. Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti har vært årets vinnere, mens Senterpartiet og Høyre har tapt kampen om velgerne.
  • Men det er usikkert om dette nye partilandskapet også fører til store endringer i den utøvende politikken. Og da blir det ikke bare et spørsmål om hvilken linje regjeringen Bondevik vil legge seg på. Med regjeringens smale parlamentariske basis vil opposisjonen få større betydning enn vanlig. Derfor blir utviklingen i Arbeiderpartiet et av de mest interessante innslag i norsk politikk de kommende åra, selv om partiet ikke har regjeringsmakt. Det blir uansett et politisk tyngdepunkt i hele stortingsperioden.
  • Thorbjørn Jagland gir nokså svevende svar på hvilken kurs han ønsker Arbeiderpartiet skal følge framover. Men han satser på at partiet skal skape et omfattende politisk verksted som skal vise veien inn i neste århundre. Slike utredninger begynner å bli et mønster for partiet under Jaglands lederskap. Et nytt program er blitt vedtatt etter et omfattende arbeid. Så kom husbyggingen og langtidsprogrammet. Nå venter nye runder med utredninger om hvordan framtidas problemer skal løses.
  • Dette er vel og bra i et samfunn der visjoner ikke har preget den politiske hverdagen. Men Arbeiderpartiet må også ta del i den praktiske politikken og forsøke å påvirke kursen mest mulig i sin retning. Partiets velgere ønsker politiske resultater. Også på det nye Stortinget ligger det politiske tyngdepunktet i grenselandet mellom sentrum og Arbeiderpartiet. Ikke minst gjelder det i de tyngste budsjettsakene. Dette vil etter hvert komme til uttrykk i den praktiske politikken også. Heller ikke Arbeiderpartiet kan være interessert i en høyredreining det ikke er grunnlag for på Stortinget.