Jaglands metode

Norge står trolig foran den største folkevandringen på arbeidsmarkedet noensinne. Olje- og verkstedsarbeidere mister jobben, det samme gjør ansatte i post og bank, mens sykehus, pleiehjem og skoler skriker etter folk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Samtidig dukker nye arbeidsområder opp innenfor informasjonsteknologi, havbruk og genteknologi. Om 20 år vil 80 prosent av dagens bedrifter være nedlagt, sa Ap-leder Thorbjørn Jagland på Fellesforbundets landsmøte tidligere i høst. En generasjon etter at Tyskland overførte produksjonen av Volkswagen-bobla til Mexico og Brasil, skimter vi «den siste industriarbeider» her i landet. Det er forresten lenge siden bilfabrikkens ansatte i Tyskland begynte å dele på jobbene for å slippe å sparke kollegene ut i håpløs arbeidsledighet. I Frankrike har venstreregjeringen nylig innført 35-timers uke, også det for å dele på jobbene.

  • Siden 80-tallet har antall industriarbeidsplasser i hele den vestlige, industrialiserte verden blitt redusert kraftig. Vår oljerikdom har gitt Norge et økonomisk og industrielt pusterom i overgangen fra industrisamfunn til informasjonssamfunn. Veksten i industrisysselsetting fra 1993 til 1998 har sterk sammenheng med store investeringer i Nordsjøen. Nå kutter selskapene brutalt i sine arbeidsstokker, samtidig som utvinningsteknologien er blitt mindre arbeidskrevende. Det samme er prosessene i fastlandsindustrien som livnærer seg av offshoreindustrien.
  • Denne virkeligheten ligger til grunn for utformingen av sosialdemokratisk politikk. Allerede i 1992, da over 170000 var arbeidsledige, sa daværende nestleder i Ap, Thorbjørn Berntsen: «Vi må regne med at stadig større deler av befolkningen vil være under omstilling og etterutdanning i årene framover. Folk som blir overflødige i en sektor, kan det være behov for i andre. Men folk må gjøres yrkesmessig mobile ved opplæring og ulike tiltak.» Det er i et slikt perspektiv den ferske etter- og videreutdanningsreformen må ses. Den skal gjøre oss i stand til å gå fra sveiseverkstedet til IT-bedriften, eller fra Postverket til omsorgssektoren. Berntsen spådde at det ville skje kraftige rasjonaliseringer i statlige virksomheter som NSB, Televerket, Statkraft og Postverket. Berntsen har vært sannspådd. Den andre Ap-nestlederen den gang, Gunnar Berge, satt på samme tidspunkt i en nordisk arbeidsgruppe under ledelse av svenske Allan Larsson. Thorbjørn Jagland lanserte i januar 1993 arbeidsgruppas ambisiøse målsetting: Halver arbeidsledigheten i Europa på fem år! Det slo ikke til. Produksjonen i EU-landene og beinharde integrasjonskrav har ført til raskere kutt i arbeidsplasser enn markedsøkonomien har klart å skape nye.
  • Det er dette Jagland og LO-leder Yngve Hågensen har i tankene når de tilpasser seg teknologiens og markedsøkonomiens brutale lover. De vet at de må ha med seg sitt politiske grunnfjell på en omstilling mange opplever som en trussel mot hus og heim. Deres politiske utfordring består i å få reven med på å bli flådd. Derfor går de svært forsiktig fram. De iler langsomt. Forståelsen for samfunnsutviklingens ubønnhørlige krav må modnes hos massene. Landsmøtedelegater og deltakere på LO-kongressene må ligge litt foran gruppene de representerer og omformulere programmene, samtidig som de gir ledelsen store fullmakter.
  • Forutsetningen er at kostnadene ved globalisering og internasjonal arbeidsdeling ikke bare skal belastes de arbeiderne som er utsatt for omstilling. Det gjelder både verftsarbeidere og bankansatte som står foran nødvendige strukturendringer i finansnæringen. Derfor er ikke «storfusjon» mellom DnB og Kreditkassen noen god idé. Endringen må skje på en måte som ikke sender tusenvis av bankansatte på porten. Jaglands uklarhet i spørsmålet kan forstås som et forsøk på å vinne tid for å finne en løsning som både redder arbeidsplasser og sikrer norske hovedkontorer og banknettverk. Når han etterlyser større helhet i tenkningen fra regjeringens side, kan det være utslag av det samme. Jaglands uklarhet blir ofte omtalt som bevisst strategi. Den er kanskje like mye en nødvendig metode.