Jaglands rollespill

I går ettermiddag oppsummerte en selvtilfreds Thorbjørn Jagland sitt første år som norsk utenriksminister.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Det er et år som har gitt den tidligere så hardt pressede partilederen litt luft under vingene og anledning til å tenke på annet enn hjemlige meningsmålinger. Jaglands utenrikspolitiske mantra har vært å «spille en rolle». Et vesentlig sidemotiv for alle politiske initiativ fra norsk side har vært å komme i samtaleposisjon med USA, Russland og EU.
  • Til dette formålet er selvsagt både medlemskapet i FNs sikkerhetsråd og sjefsrollen for KFOR-styrken i Kosovo gode verktøy. Også Jaglands største diplomatiske suksess - de til dels hemmelige operasjonene som bidro til å legge grunnen for Milosevic-regimets avgang - er lagt merke til i hovedsteder der en norsk utenriksminister helst bør være velkommen.
  • Norges budbringerrolle i konflikten mellom Israel og palestinerne blir begrunnet på tilsvarende vis. Her er bildet av Jaglands rolle mer broket. Han forsto ikke raskt nok alvoret i Israels overgrep mot den palestinske sivilbefolkningen. Som medlem i den såkalte Mitchell-kommisjonen har han langt på vei vært et gissel for amerikanske og israelske interesser. Kommisjonen har vært direkte instruert av den amerikanske presidenten og fullstendig prisgitt Israels luner.
  • I går sa Jagland at hans nye kollega i Israel, Shimon Peres, har stilt seg positiv til at kommisjonen fortsetter sitt arbeid. Dette gjenstår å se - for Israel er en avtale et arrangement som vanligvis gjelder til man ensidig bestemmer seg for noe helt annet, for så å legge skylda på motparten. Under slike omstendigheter er det ikke lett å drive politikk.
  • Enkelte ganger har Jaglands iver etter å «spille en rolle» endt med rent rollespill, som da han annonserte at Norge hadde lagt fram konkrete forslag til løsninger på det vanskelige spørsmålet om palestinske flyktninger. Hans egne diplomater måtte tilbakevise utspillet i israelsk presse. Episoden viser at Jagland fremdeles har et stykke å gå før han mestrer balansegangen mellom rollene som politisk aktør og diplomatisk posør.