Jaglands svarte natt

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Sist natt ble den svarteste i Thorbjørn Jaglands politiske liv. Valgresultatet er noe langt mer enn en dom over partilederens evne som politisk kommunikator. Det er Arbeiderpartiets politikk og strategi som ble veid og funnet for lett. Håpet om splittelse i regjeringspartiene er i dag helt urealistisk. Tvert imot er Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre mer samlet enn på lenge. Valgresultatet for disse partiene bærer ikke i seg noen kime til indre splid. Det er i Arbeiderpartiet det vil komme krav om selvransakelse og en klarere strategi. Thorbjørn Jaglands politiske framtid avhenger av at han makter å lede partiet ut av nattas nederlag.
  • Samlet viser resultatene fra kommune- og fylkestingsvalget en høyretendens. Selv om Fremskrittspartiet har hatt bedre resultat ved stortingsvalg, viser valget likevel at partiet fester sitt grep over større deler av Norge. Frp's karakter av forstads- og regionalparti viskes ut etter hvert som Carl I. Hagen og hans folk erobrer seg posisjoner også i distriktene. De som hadde håpet på et bredt folkelig oppgjør med Frp, har ikke fått sine ønsker innfridd.
  • Høyre viser stigende formkurve, og begynner å nærme seg sin tradisjonelle størrelse i norsk politikk. For få år siden var stadige lederskifter Høyres svar på å gjenskape den tapte høyrebølgen. Jan Petersens langsiktige og seige innsats har gitt resultater. Høyrelederen har endelig fått uttelling for sin utholdenhet og politiske anstendighet. Spørsmålet er hva han og Høyre skal bruke kreftene til. Det er ikke sikkert at en ny oppførelse av forestillingen med «Tøffe-Jan» blir like vellykket ved høstens budsjettforhandlinger. I lengden må Høyre komme i posisjon for å trygge den posisjonen som nå er gjenerobret.
  • For regjeringspartiene er det viktigste resultatet av valget at Senterpartiet unngikk den varslede katastrofen. Det styrker et indre samhold i regjeringen som allerede er godt utviklet. At Kjell Magne Bondevik trives overmåte i rollen som regjeringssjef, kan ingen unngå å registrere. Men viktigere er allikevel at juniorpartnerne føler seg vel. Det vil de fortsette å gjøre så lenge det er medvind i økonomien, Carl I. Hagen ikke spenner buen for høyt - og Arbeiderpartiet er ute av stand til å ta grep om den politiske situasjonen.
  • Nøkkelen til den videre politiske utvikling ligger derfor i Arbeiderpartiet. Mange politiske sannsigere hevder at det er Thorbjørn Jaglands manglende TV-sjarm som er en av hovedårsakene til partiets problemer. Det er altfor lettvint. Dels skyldes det regjeringens relative suksess, dels Ap's uklare strategi for makt og innflytelse. En usikker økonomisk situasjon for et år siden er snudd til framgang, og Bondevik-regjeringen har vist seg som noe mer enn et mellomspill. I sum fratar det Arbeiderpartiet det «styrings-tillegg» som partiet tradisjonelt har nytt godt av. Skillelinjene mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet framstår derfor som uklare.
  • Valgets hovedtendens er at høyrekreftene er styrket. Etter stortingsvalget for to år siden advarte vi mot å gi Carl I. Hagen og høyrekreftene innflytelse på regjeringens politikk. Den advarselen gjentar vi i dag. Arbeiderpartiets viktigste oppgave nå må være å bidra til at ytterste høyre ikke får innflytelse på hoved-linjene i norsk politikk.