Jaglands trumfess

BODØ (Dagbladet): Hva er Ap-leder Thorbjørn Jaglands beste kort? Hva er det han har som ikke Bondevik har? Forskjellen er en hær av aktive tillitsvalgte i fagbevegelsen som driver kontinuerlig politisk agitasjon og produksjon enten Arbeiderpartiet er i posisjon eller i opposisjon.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det var selvsagt ingen tilfeldighet at Ap la sitt sentralstyremøte i Bodø denne uka, samtidig som LO avholdt sitt halvårlige representantskapsmøte. Det var heller ingen tilfeldighet at Ap's sentralstyre behandlet nye grep i fordelingspolitikken. Det samme arbeider FAFO med på oppdrag fra LO. Utredningen koster 10- 12 millioner kroner og er LOs «gave til seg selv» til 100-årsjubileet i 1999. Det er neppe heller helt tilfeldig at lønnsoppgjøret ender opp i «kollektiv galskap» under Bondevik, mens «kollektiv fornuft» har preget alle tidligere lønnsoppgjør på nittitallet. Han hadde ingen som advarte ham mot å love for mye til krigerne i offentlig sektor. Han hadde heller ikke kontroll med hva hotell- og restaurantarbeidere presset sine arbeidsgivere for og dermed hvor høyt lista ble lagt for hjelpepleiere, kommuneansatte og lærere.

  • LOs store apparat arbeider jevnt og trutt enten regjeringen heter Jagland eller Bondevik. I går gikk startskuddet for debatten om en ny timekontoordning. Den kan resultere i lengre ferie eller kortere arbeidsdag. Kommer ordningen på plass før neste hovedoppgjør, kan lønnsfest og inflasjon bremses, samtidig som lønnstakernes velferd øker. I løpet av nittiåra har LO sørget for lavere, avtalefestet, pensjonsalder. Man har fått en etter- og videreutdanningsreform, i hvert fall i prinsippet. I 1987 forhandlet LO ned ukentlig arbeidstid fra 40 til 37,5 timer i uka. Det Hågensen ikke oppnår gjennom forhandlinger, klarer han ofte å få politisk gjennomslag for.
  • LOs rolle som politisk maktfaktor er blitt tydeligere under Yngve Hågensens lederskap. Det er bare ti år siden møtene i representantskapet var lukket for pressen. Folks inntrykk den gang var at landets største lønnstakerorganisasjon var en sidrumpa mannsbastion, et sentralstyrt pampevelde, som ikke hadde noe å tilby nye yrkesgrupper. Nå legger ingen lenger skjul på at LO-ledelsen er en tung pådriver og direkte involvert i arbeidet med Ap-regjeringers statsbudsjetter og lovforslag. Stadig flere ser at dette samarbeidet er forskjellen på organisasjoner som lykkes og mislykkes.
  • LO er også Ap's viktigste nettverk og lyttestasjon. Thorbjørn Jagland har gjennom systemet med tusenvis av tillitsvalgte direktekontakt med grunnplanet. Dette fagligpolitiske Loran C-systemet varsler stemninger og holdninger bedre enn noen meningsmåling. Hver mandag får Jagland rapporter fra felten gjennom møtene i samarbeidskomiteen mellom Ap og LO. Slik sett lider Ap mindre enn andre partier av rekrutteringssvikt og generelt dalende interesse for partipolitikk.
  • Utenfra kan LO-systemet fortone seg som et opplyst enevelde. Yngve Hågensen får det som han vil i nittini prosent av sakene. Han klapper sine undersåtter kameratslig og jovialt på skuldrene og understreker fellesskapet; de viktige målene om rettferdiggjør beinhard disiplin i rekkene. Men Hågensen hadde aldri oppnådd slik autoritet om han ikke hadde klart å forene motstridende krefter og levert resultater. Han er også svært påpasselig med ikke å gå fortere fram enn medlemsmassen tolererer. Derfor ville han helst nøyd seg med EØS-avtale noen år, istedenfor å tape en folkeavstemning om EU-medlemskap. Derfor skjer omorganisering av offentlig virksomhet sakte og skrittvis. Derfor rapper han begrepet «fleksibel arbeidstid» fra arbeidsgiverne, definerer det på sin måte, og får sine egne til å se fordelene. Når Høyre og NHO snakker om valgfrihet, fnyser gutta på gølvet. Når ordet kommer fra Yngve Hågensen, smaker de på det.
  • Bondevik har ikke noen Hågensen ved sin side. Han kan heller ikke utfordre ham i jakten på mulige innstramminger. Det er Bondeviks største problem og Jaglands sterkeste kort.