Jaglands uklarhet

Thorbjørn Jagland mener partiet ikke trenger en ny leder, men en ny politikk. Hva hvis det her ikke er en motsetning, men en sammenheng? En retorisk analyse vil kanskje kunne belyse det.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den nye politikken lanseres i dagbladkronikken «Snu pyramidene» 29.9. Den likner på en politisk tale - som var en av de tre hovedartene i den klassiske greske retorikken. De to andre var den juridiske tale (aktorat og forsvar i retten) og lovtalen (festtaler og sorgtaler). I alle sammenhenger gjelder det å påvirke - få andre til å vurdere slik en sjøl gjør.

Når en vil påvirke, kan en legge hovedvekten på dokumentasjon. Sannheten er det vanskelig å gjendrive. Argumentasjon med vekt på dokumentasjon er retta inn mot det grekerne kalte logos, som ordet logikk kommer fra.

En kan også påvirke ved å framstille seg sjøl så positivt som mulig, og framstå som en det er verdt å gi oppmerksomhet. Budskapet fra en som blir oppfatta som interessant og troverdig, blir lett godtatt. Argumentasjon som støtter seg på at en er tillitvekkende og troverdig, er retta inn mot det grekerne kalte ethos, som ordet etisk kommer fra.

Endelig kan en påvirke ved å framkalle følelser. Slik argumentasjon er retta inn mot det grekerne kalte pathos, som ordet patetisk kommer fra.

Jaglands problem nå er at han mangler ethos, og at han må skaffe seg det. Hvordan søker Jagland å skaffe seg ethos i «Snu pyramidene», og hvor godt lykkes han?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Artikkelen er en ambisiøs samfunnsanalyse plassert i en historisk sammenheng. Strukturen ser ut til å ha fire ledd. Med utgangspunkt i de store historiske utviklingslinjene fra opplysningstida av (1) vil han gripe de essensielle samfunnsforandringene i den historiske utviklingsprosessen vi nå er inne i (2). Når vi har grep om dem, kan vi også se de problemene (3) som utviklinga skaper, og som må få politiske løsninger. De politiske løsningene kan dermed konkretiseres (4).

Jagland starter altså med en historiegjennomgang, som er prega av fastslåinger. Fastslåinger er påstander som kan bevises eller motbevises. For eksempel åpner kronikken med at «Det er bare to måneder igjen til det 21. århundre begynner». Dessverre var det tre måneder igjen da Dagbladet trykte kronikken. Det er fatalt for en skøyteløper å snuble på startstreken, og det ødelegger leserens forventning til kronikken at Jagland slurver slik i starten. Slurvet er også helt unødvendig: Har han ikke fått noen til å lese gjennom teksten for seg? Med andre ord: Søker han ikke kvalitetssikring i et fellesskap? Dette virker ikke tillitvekkende.

Som Torgrim Eggen påviste i Dagbladet 3.10., er Jaglands faktagjennomgang omtrentlig også i fortsettelsen. Når fastslåingene ikke stemmer, blir ethos ikke etablert.

Jagland oppsummerer at vi nå er inne i en informasjonsteknologisk revolusjon. Det er ledd to i strukturen, og Jagland presenterer sitt ærend, der poenget er makt: «Skal Arbeiderpartiet overleve og beholde styringskraften inn i informasjonssamfunnet, må vi gå inn for store endringer i vårt velferdssystem, i det politiske systemet og i måten vårt parti arbeider på.»

Dette er ikke ei fastslåing, men ei vurdering. Vi kan ikke avgjøre om det er sant at vi må gå inn for store endringer. Dette er Jaglands subjektive oppfatning, som han må sannsynliggjøre. Foran vurderinger kan vi tenke oss den utelatte formuleringa «Jeg synes at». Foran fastslåinger kan vi ikke sette «Jeg synes at». Fastslåinger og vurderinger ser ellers like ut. Derfor kan en argumentasjon som begynner med fastslåinger, fortsette med vurderinger. Men hvis leseren har et annet syn enn det som vurderingene viser, må vurderingene begrunnes. Vurderinger forutsetter et sterkt ethos.

Leseren venter nå spent på å få vite hvordan informasjonssamfunnet skaper spesielle problemer for velferdssystemet, det politiske systemet og måten partiet arbeider på, men den analysen mangler. Jagland bare vurderer: «De fleste av det gamle industrisamfunnets organisasjonsmodeller Æ...Å er i ferd med å falle fra hverandre. Rett og slett fordi de ikke fungerer eller sier oss noe i en ny teknologisk virkelighet.»

Dermed er Jagland rett over i ledd tre i strukturen sin, og proklamerer at «informasjonsrevolusjonen fører til tre ting: desentralisering, individualisering og regionalisering». Hvordan det kan ha seg at informasjonsrevolusjonen slår slik ut, får ikke leseren vite. Jagland forsømmer å styrke sin ethos.

Under ledd fire i strukturen beskriver Jagland regionalisering som at folk og næringsliv organiserer seg i regioner og ikke etter fylkesgrenser. Det er greitt nok, men det er uklart hvordan den informasjonsteknologiske revolusjonen gjør det nødvendig å tenke nytt om fylkeskommunen og fylkesmannsembetet.

Fordi Jagland er for innforstått i koplinga av ledd to og ledd tre i strukturen, er det også vanskelig å gripe hva den informasjonsteknologiske revolusjonen har med eldrebølgen rundt år 2010, skoleundervisning på elevenes premisser, individuelt tilpassede løsninger i barnehagen, manglende oppslutning om politiske partier, kumuleringer og strykninger ved stortingsvalg, oppløsningsrett i Stortinget og gasskraftverk å gjøre. Dermed blir også forbindelsen mellom ledd tre og ledd fire uklar.

De manglende begrunnelsene kompenseres av overdrivelser som «tvinger fram», «det nytter ikke lenger», «faller nå sammen», «rett og slett fordi», «i ferd med å gå i stå», «det er den eneste måten», «tas ikke tak», «evig runddans», «systemet står i dag stille og handlingslammet», «pøse ut», «enorm utfordring», «latterlig situasjon», «ingen retning på politikken», «drive for vær og vind» og «simpelthen dø ut». Overdrivelser er pathos-argumenter.

Ladde ord inngår i en pathos-argumentasjon: «retten til å bli akseptert som menneske», «effektivisering av den offentlige sektor», «flate og mer demokratiske strukturer», «øke den folkelige deltakelsen og øke styringskraften», «tilføres økt deltakelse og ny kraft», «den store grad av pluralisme og åpenhet», «de store framtidsutfordringene», «styringsdyktig» og «sikres legitimitet». Orda for å øke garderer: De understreker at vi skal ha mer av det gode, men ikke hvor mye mer vi skal ha.

Negativt ladde ord brukes om det vi bør ha mindre av: «det gamle industrisamfunnets måte å tenke på», «kafkask system av detaljregulering og kontroll», «gi opp kontroll og reguleringer», «gammel embetsmannsholdning: kontroll og dobbeltbyråkrati» og «handlingslammede politikere».

De ladde orda er stort sett abstrakte. Det bidrar til uklarhet.

Metaforer er også pathos-argumenter. De er virkningsfulle når de gir et godt billedlig uttrykk for tanken. Jagland ville bygge «det norske hus», men hvorfor bygge noe som står der? I denne kronikken vil han «snu pyramidene». Torgrim Eggen viste 3.10. at pyramidene da ville stå ustøtt. Om det går å snu en pyramide, vil den for øvrig vise både død og fordervelse, kanskje. Bildet «Vestlandet med Bergen som den gamle hansastat ser over havet mot Tyskland og Østersjøen» virker heller ikke gjennomtenkt.

Endelig er retoriske spørsmål pathos-argumenter. Disse behersker Jagland godt, for poenget med dem er nettopp at de ikke skal begrunnes.

Et siste moment som bør nevnes, er Jaglands forvirrende omformuleringer når han blir utfordra til å svare «ja» eller «nei». I kronikken skriver han: «Velgerne bør gis direkte innflytelse over hvem som kommer inn på Stortinget ved strykninger og kumuleringer.» I et intervju samme dag fikk Jagland dette spørsmålet fra en journalist: «- Du går altså inn for å tillate strykninger og kumuleringer på stortingslistene, på samme måte som ved kommunevalg?» Jagland svarte: «- Jeg går foreløpig bare inn for at det bør drøftes slik at velgerne får større innflytelse over hvilke personer som kommer på Stortinget.» Et «ja» her ville ha vært tillitvekkende.

Jagland forsømmer logos. Dermed mangler han ethos, og da vekker ikke pathos-argumentene begeistring. Uklarheten skyldes mer tanken enn språket.