Jaglands utfordring til Regjeringen

Ferien er over og Thorbjørn Jagland spisser sin kritikk mot Regjeringen - og spesielt statsminister Bondevik. I et debattinnlegg i Dagbladet advarer Jagland regjeringen mot å kjøre Norge i grøfta.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Siden Spania hentet hjem gull fra Sør-Amerika på 1500-tallet, har dette landet og mange andre land erfart at raskt økende rikdom kan bli en svøpe. For rikdom fører lett til at man bygger opp utgifter som ikke er holdbare på lang sikt. Og den skjermer samfunnet fra å gjøre nødvendige endringer som får store konsekvenser lenger fram.

Norge har to ganger i løpet av ti år bygget opp sysselsetting og forbruk basert på høye oljepriser. Dette skjedde på midten av 80-tallet. Da oljeprisen ble halvert i 1986, måtte det strammes inn. Rentene og arbeidsledigheten økte sterkt.

Den nye regjeringen gjør samme feil om igjen.

Elleve år i regjeringskontorene var lang tid for Arbeiderpartiet. Men, det viste seg at elleve år utenfor virkeligheten hadde vært enda lenger for opposisjonen. Sentrumspartiene har tydeligvis trodd så mye på sin egen retorikk om annerledeslandet Norge som er skjermet fra resten av verden, at de ikke forstår at en uansvarlig politikk straks ville føre til reaksjoner på de internasjonale markedene når oljeprisene faller.

Statsminister Bondevik var på NRKs «Sommeråpent» i juli for å svare på spørsmål om rotet i Regjeringen og utsiktene for norsk økonomi. På spørsmål om hvorfor rentene øker, svarte han at det i hvert fall ikke kan være kontantstøttens skyld, for det er ennå ikke utbetalt en eneste øre av den.
Slik forsøker statsministeren å lulle seg inn i sin egen verden. Men alle andre - inkludert de internasjonale markedene - kan jo se at tre milliarder i nye kontantoverføringer i en situasjon der økonomien allerede er overopphetet, ikke kan holde. Norsk økonomi bedømmes ut fra prognoser om hva som er holdbart over tid, ikke ut fra når pengene settes i omløp. Så lenge Regjeringen ikke sørger for balanse i økonomien gjennom statsbudsjettet, ordner markedene opp gjennom renteøkning.

Norge kan derfor ikke styres etter sentrumspartienes politikk. Norge trenger nå et stabiliseringsprogram . Situasjonen må stabiliseres på kort sikt for å hindre ny renteoppgang, allerede til høsten. Statens økonomi må også stabiliseres på lang sikt. Dvs. at det må legges opp til offentlige utgifter og offentlige inntekter som er holdbare over tid, også om oljeinntektene skulle bli enda lavere.

For at et slikt stabiliseringsprogram for Norge skal kunne gjennomføres, må vi ha et mer stabilt statsstyre .

Til nå har Regjeringen betraktet seg selv som uavhengig av høyre og venstre side i Stortinget. Dette er vel og bra. Men, vi kan ikke ha en regjering som unnlater å tenke på hvordan den skal få igjennom et ansvarlig statsbudsjett mens de arbeider med det. Jeg ble skremt da statsminister Bondevik i sommer sa at Regjeringen til høsten vil legge fram et sentrumsbudsjett, uten å skjele til noen av sidene, så får forhandlingene i Stortinget avgjøre hva slags budsjett det blir.

Vi kan ikke - særlig ikke i en situasjon med manglende tillit til norsk økonomi - ha en regjering som ikke aktivt søker støtte for sin politikk i Stortinget, idet budsjettet legges fram.

Regjeringens uavhengighetslinje fører nå til at Regjeringen henger i løse lufta.

Det første den må gjøre, er å endre på dette hvis vi skal ha håp om å stabilisere norsk økonomi til høsten.
Det andre Regjeringen må gjøre, er å involvere folket mer direkte i statens styre. Det må skje ved at den tar ansvar for å gi folk faktisk og fullstendig informasjon om landets utfordringer, særlig på lengre sikt. Nå serveres det altfor mange halvsannheter og halvkvedede viser.
Regjeringen må redegjøre for at vi må gjøre valg - ikke fortsette å fortelle eventyr om at alle kan få alt på en gang.

Det var eventyrpolitikk når statsministeren i forbindelse med budsjettkonferansen på Halvorsbøle i mars sa at «alle skal få det bedre neste år». I VG i sommer sa statsministeren at det er en tøvete problemstilling å spørre om hva kontantstøtten vil gå ut over. «Vi får mer penger til disposisjon hvert år. Mer penger gir rom for nysatsinger uten at det går utover andre grupper,» sa han.

Statsministeren burde jo ha redegjort for at veksten i økonomien allerede er disponert til automatiske økninger bl.a. i trygdene. Det er en underliggende vekst bare i folketrygden på 5,8 milliarder i 1999.

Også om skatten må man legge fram hele sannheten. Den alminnelige skatteprosenten på 28% har Regjeringen behendig kalt kapitalskatt. Men dette er en skatt på all inntekt - også på lønnsinntekter, 3/4 av inntektene fra denne skatten kommer fra lønnstakere, bare 1/4 fra kapitalinntekter. Det sier seg selv at svært mange lønnstakere vil få økt skatt hvis skatteprosenten øker til 30%. Da blir det ikke dekkende å snakke om å øke kapitalskatten. Arbeiderpartiet har derimot forslag som bare vil ramme kapitalinntektene. Men det vil ikke regjeringspartiene stemme for.

Vi trenger en helt annen åpenhet og ærlighet om statens styre.

Det er særlig viktig at vi har informert befolkningen om oljeøkonomien, som gir muligheter for populister som Hagen til å skape falske illusjoner blant folk. En slik illusjon ble skapt da Hagen i valgkampen i fjor sa at Norge har vunnet i Lotto. Regjeringen har siden vært fange av denne illusjon.

Mitt inntrykk er at folk er med på det som er nødvendig hvis de får et reelt grunnlag for det.

For å få til en mer åpen og ærlig dialog, vil jeg foreslå at statsministeren gis mulighet til å holde en bred redegjørelse eller tale i Stortinget hvert år der han/hun grundig kan redegjøre for landets utfordringer. Talen bør holdes på et tidspunkt av døgnet der flest mulig kan følge med på fjernsyn, og den bør etterfølges av en partilederdebatt i Stortinget der opposisjonslederne og statsministeren kan gå hverandre etter i sømmene.
Dette er ikke ment som en erstatning for Trontale og Trontaledebatten. Men det er et faktum at denne debatten gir liten mulighet for at statsministeren og opposisjonslederne kan sette hverandre på skikkelig prøve. Noe som er en forutsetning for et rasjonelt statsstyre.

Det tredje Regjeringen bør gjøre, er å få i gang igjen dialogen med arbeidslivets parter. Næringslivets konkurranseevne svekkes nå måned for måned. Andre europeiske land styrker sin.

Regjeringen har satset på reformer som partene i arbeidslivet ikke prioriterer, og den har unnlatt å gripe inn overfor lønnsfesten blant de rikeste. Slik kan det ikke fortsette. Vi må derfor tilbake til solidaritetsalternativet. Regjeringen må igjen begynne å lytte til arbeidslivet. Det er elementært hvis man vil stabilisere norsk økonomi.

Det fjerde Regjeringen må gjøre, er å la sin egen pengebruk bli styrt av de langsiktige behov i velferdsstaten. Vi vil få en stor økning i antallet pleietrengende eldre som følge av at antallet eldre over 80 år er anslått til å øke med om lag 130000 fram til 2030.

Det er beregnet at det i samme periode også vil bli ca. 130000 flere uføretrygdede. Regjeringen har lagt fram en opptrappingsplan for psykiatrien som skal koste 24 milliarder over en seks-årsperiode. Det må satses betydelig innen kreft-omsorgen og overfor aldersdemente. Moland-utvalget har regnet ut at vi må sette av 60 milliarder hvert år framover for å dekke folketrygdens tilleggspensjoner.

Det sier seg selv hvilke store utfordringer for velferdsstaten disse nakne fakta representerer. Samtidig vet vi at det fortsatt må satses stort på utdanning for at vi skal følge med i kunnskapsrevolusjonen.

Statsministeren fortsetter å beklage at skolestart for seksåringene ble gjennomført. Men før denne reformen var det en stor ulikhet blant norske barn. Halvparten fikk pedagogiske tilbud fra seks år. Halvparten ikke. Dette måtte vi gjøre noe med, ellers ville skolen igjen skape ulikt utgangspunkt i livet. Hvis statsministeren ikke skjønner dette, bør han i hvert fall slutte med å sammenlikne seg med Tony Blair. Blair har skjønt hvor viktig det er å satse på utdanning for å hindre arbeidsledighet og nye klasseskiller. Utdanning er nøkkelen til at vi kan klare overgangen til det nye informasjonssamfunnet.

Men for Bondevik-regjeringen er kontantstøtte viktigere enn alt annet. Arbeiderpartiet kan ikke være med på en slik prioritering.

Det femte Regjeringen må gjøre, er å komme tilbake til tjenestelinjen. Staten må bruke sine penger på å produsere velferdstjenester i stedet for å overføre penger.

En del av solidaritetsalternativet var at staten skulle redusere kontantoverføringene med fem milliarder for å få plass til flere og bedre tjenestetilbud, bl.a. innen utdanning. Stortingsflertallet gjorde i fjor høst vedtak om å øke kontantoverføringene med sju- åtte milliarder. Det er ikke merkelig at det går galt når et så dramatisk linjeskifte gjennomføres.

Det sjette Regjeringen må gjøre, er å vende tilbake til arbeidslinjen. Velferdsstaten kan ikke opprettholdes hvis det ikke er vesentlig mer lønnsomt å arbeide enn å motta kontantoverføringer fra staten.

Skattesystemet må utformes slik at det blir lønnsomt å arbeide. Derfor taler mye for at de med lavest inntekt bør få skattelette. Men det må ikke finansieres ved at alle andre lønnsmottakere får høyere toppskatt, dvs. høyere skatt på sin arbeidsinntekt. De fleste partier har snakket om å øke skatten på kapital, forurensing og forbruk og redusere den på arbeid. Hvis man skal tolke Regjeringens uklare signaler, ser det ut som om marginalskatten igjen vil øke for svært mange.

Har jeg rett i dette, er det ikke stabiliseringspolitikk. Både fordi vi av erfaring vet at høyere marginalskatt over tid blir tatt igjen i lønnsoppgjørene, og fordi det vil ødelegge muligheten for en omlegging i grønn retning. Vi må ha en skattepolitikk tilpasset landets langsiktige behov, ikke tilpasset Regjeringens kortsiktige behov for å finansiere fine valgløfter.

Norges Banks vurdering er at Norge får en hard og brutal landing rundt årtusenskiftet med stigende arbeidsledighet igjen. Dette må vi prøve å unngå. Men da kan vi ikke ha en regjering som er uavhengig av partiene i Stortinget, som er uavhengig av partene i arbeidslivet og som lar være å ta hensyn til grunnleggende fakta om det norske samfunn bare ti år fram i tid.

Regjeringen har til nå behendig prøvd å snakke seg forbi alle framtidsutfordringene. Nå må den bringe seg selv inn i sentrum av virkeligheten. Den bør søke kontakt med Arbeiderpartiet, slik at vi i fellesskap kan gjennomføre en stabiliseringspolitikk på kort og lang sikt.
Norge har kommet i drift fordi sentrumspartiene slo seg sammen med Høyre og Fremskrittspartiet mens de var i opposisjon, og gjorde det dermed umulig for Arbeiderpartiet å regjere. De fortsetter å slå seg sammen med de to høyrepartiene.

Høyre og Fremskrittspartiet har vist at de ikke er ansvarlige partier. De var med på å øke statsbudsjettets kontantoverføringer med sju- åtte milliarder på årsbasis, men løper nå fra både regningen og Regjeringen.

Det finnes ikke noe annet alternativ for Regjeringen enn å lytte til Arbeiderpartiet. Vi vil opptre ansvarlig. Arbeiderpartiet hadde ryggrad til å si nei til store reformsaker da oljeprisene var på topp og vi sto foran et stortingsvalg.
Vi vil selvfølgelig opptre ansvarlig, også nå. Vi sier: Tilbake til velferdsstatens vesentlige oppgaver. Produsere omsorgstjenester og utdanning. Tilbake til arbeidslinjen, dvs. at velferdsordninger og skattesystem utformes slik at det blir lønnsomt å arbeide. Tilbake til solidaritetsalternativet i arbeidslivet.

Statsministeren forsøker å lulle seg inn i sin egen verden.

Regjeringen må involvere folk mer direkte i statens styre.

For Bondevik-regjeringen er kontantstøtte viktigere enn alt annet.

Det finnes ikke noe annet alternativ for Regjeringen enn å lytte til Arbeiderpartiet.

KRITISK:</B> - Nå må vi få kontroll, sier Thorbjørn Jagland, parlamentarisk leder i Ap.<br>