Jaglands verden

Like før han trakk seg som Arbeiderpartiets statsministerkandidat, holdt Thorbjørn Jagland en tale som likner et manifest over det han ønsker å utrette som utenriksminister i en regjering ledet av Jens Stoltenberg.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den 25. januar gikk Jagland på talerstolen i Oslo Arbeidersamfunn med et manus som åpent utfordret utenriksminister Knut Vollebæks utenrikspolitiske prioriteringer: «Han snakker om den nye verden med den gamle verdens språk og tenkemåte,» hevdet Jagland, med henvisning til Vollebæks redegjørelse til Stortinget uka før.

  • «Jeg vil framsette følgende påstand: Det å orientere seg på en fornuftig måte i den internasjonale økonomien, framstår nå som den fremste utenrikspolitiske oppgaven. Om vi klarer det godt eller dårlig, vil også være en målestokk på om nasjonen er i stand til å orientere seg rasjonelt og framtidsrettet i den nye verden. Det er nødvendig å ha en gjennomtenkt filosofi for hvordan norske banker, norske bedrifter og vår oljebransje skal være deltakere i den globale økonomien,» sa Jagland.
  • Nå er ikke Jagland den første som har tenkt slike tanker, som vanligvis er forbeholdt større land enn vårt eget. Det er en slik utenrikspolitikk Bill Clinton har ført, særlig mot Stillehavsregionen og Asia, gjennom snart to presidentperioder. Men i norsk sammenheng kan Jagland innvarsle en nyorientering mot en utenrikspolitikk som i noe større grad preges av handelspolitikk og våre egne næringsinteresser, enn Kristelig Folkepartis vektlegging av uegennyttig freds- og krisediplomati i nestekjærlighetens navn.
  • Samtidig gir partilederen Jagland et sterkt signal om at hans rolle i regjeringen på ingen måte vil være begrenset til å drive tradisjonell utenrikspolitikk: Mens Vollebæk ikke hadde noen synlig rolle i brennbare innenrikspolitiske saker, kan Jaglands tale leses som et varsel om at han vil knytte sitt arbeid direkte til utviklingen av norsk finansnæring, eksportindustri og petroleumsvirksomhet.
  • Jaglands oppfatning er at sentrumsregjeringens utenrikspolitikk er preget av «tvil og mest motstand» når det gjelder Norges definerte plass i en global økonomi, en global vitenskap og en klar rolle i forhold til organisasjoner som Europaunionen og Verdens handelsorganisasjon (WTO). Behovet for politisk styring av de hurtige endringene i verdensøkonomien går bokstavelig talt som en rød tråd gjennom Jaglands taler og internettbrev til velgerne (som du finner på www.dna.no). Jagland vil legge en global avgift på valutatransaksjoner «for å strø litt sand i maskineriet» til spekulantene i finansmarkedet. Men han sier ikke hvordan dette skal skje. Dersom Jagland blir utenriksminister, må han fylle sin fascinasjon for global styring, store reformer av FN, kvantefysikk og ny teknologi med konkret politisk innhold. Han har ikke råd til å bygge globale luftslott i ruinene av Det norske hus.
  • Derfor forblir Jaglands hovedprosjekt - Norges tilknytning til Europa og en mer ambisiøs politikk overfor EU - den viktigste målestokken for hans suksess. Jagland vil til høsten be landsmøtet om å «utforme et program for neste periode som gir oss handlefrihet». Dette kan bare bety et mandat til å søke om medlemskap når Stortingets sammensetning og meningsmålingene viser at EU-kampen kan føres uten å brekke nakken.
  • Det er én sak Jagland ikke nevner med et eneste ord i sin tale: Sanksjonene mot land som Serbia og Irak. Jens Stoltenberg tok i Dagbladet nylig til orde for å endre sanksjonspolitikken overfor Serbia. Han gjorde det til og med til en av sine hovedsaker. Dette går helt på tvers av USAs ønsker. Var Stoltenbergs uttalelse en Scud-rakett i natta eller et signal om en mer selvstendig stemme i forhold til vår største allierte? Jagland sitter med svaret, men vil på samme måte som Bondevik og Vollebæk måtte avstemme sine egne og sitt partis ambisjoner mot stortingsflertallets vilje.