Jakt på identitet

Det ligger an til en universitetspolitisk debatt under valgkampen om ny rektor ved Universitetet i Oslo.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ENDELIG ER DET kommet liv inn i universitetsdemokratiet. Fem år etter at den såkalte kvalitetsreformen ble gjennomført, har professorer og forskere ved Universitetet i Oslo summet seg til et svar på utfordringene fra reformbølgen som truer universitetet som en fri forsknings- og undervisningsinstitusjon. De første signalene kom i vinter da professorene marsjerte mot styringsprinsippene som ble knesatt i forslaget til ny universitetslov. Denne uka har en av universitetets profilerte professorer, Jon-Roar Bjørkvold, tatt et personlig oppgjør med reformene ved å gå av, og i går ble det kjent at det går mot et reelt universitetspolitisk oppgjør når ny rektor skal velges i september. Biologiprofessor Kristian Gundersen er lansert av en gruppe som ønsker å formulere alternative løsninger til reformene som han mener angriper universitetets kjerneverdier.

I BERGEN er allerede en reformkritiker valgt som rektor. Men professor Bjørkvolds protest er unektelig den mest spektakulære handlingen, ikke minst fordi utdanningsminister Kristin Clemet valgte det særdeles primitive maktmiddelet å betrakte det hele som en «personalsak» som hun ikke ville diskutere, da det ble kjent. For i denne sammenhengen er Bjørkvold av de forskere som virkeliggjør visjonen om et universitet som trår ut i samfunnet: Hans bøker, særlig «Det musiske menneske», er solgt i store opplag. Han har vært synlig - virkelig en universitetsmann som ikke har sittet i det elfenbeinstårnet som reformatorene så gjerne vil rive ned.

Artikkelen fortsetter under annonsen

MED FEM KANDIDATER retter nå rektorvalget blikket mot universitetets lederskap for alvor. Det har vært et stort problem under striden om reformene at universitetet selv ikke har hatt et lederskap som har maktet å levere premissene for endringer. Her er flere rektorer skyldige, for de første signalene om at noe var på gang, kom jo allerede i slutten av 1980-åra, da mer enn 400 europeiske universitetsrektorer vedtok et Magna Charta Universitatum i Bologna, verdens eldste universitetsby. Det hyllet de humanistiske verdiene som universitetene representerte, og deres uavhengighet av politiske autoriteter og økonomisk makt. Det viste til universitetenes evne til å tilpasse seg endrede forutsetninger og slo fast som en selvfølge at de også i framtida måtte kunne foreta slike endringer med utgangspunkt i institusjonene selv.

MEN DEN endringsprosessen som rektorene startet, ble i 1990-åra kuppet av politikerne: I løpet av kort tid ble de klassiske kjerneverdiene knyttet til universitetet endret til å skulle fremme konkurranse og markedsstyring, mobilitet, næringslivets behov og et europeisk enhetlig system for forskning og høyere utdanning. Reformforslagene ble svar på tekniske spørsmål, og den kulturelle dimensjonen fra det opprinnelige Bologna-charteret ble borte. Mens charteret hyllet variasjon og bredde i tilbud og aktiviteter, tok politikerne sikte på å skape et strømlinjeformet system skapt for å produsere kunnskap og kandidater for kjøp og salg i et stort marked.

DEBATTEN OM de institusjonelle endringene som ei ny tid krevde, har altså pågått i 15 år, men er først kommet hit etter at Mjøs-innstillingen la grunnlaget for undervisningsreformene i 2000. Med forslagene om å bryte opp det tradisjonelle selvstyret, innføring av ledelsesprinsipper fra næringslivet og finansieringsordninger som tar utgangspunkt i studentenes fagvalg og institusjonenes evne til å få studentene fram til bestått eksamen, begynte man å ane noe nær en revolusjon i høyere utdanning og forskning. Men fordi universitetene - i alle fall i Norge - ikke hadde noen klar og trygg forestilling om hva et universitet skal være i dag, hadde man heller ingen kraft å stille opp med da de nyliberale forestillingene om samfunnets organisering dukket opp for alvor.

DET ER RETT, som professor Johan P. Olsen hevder i et essay som nylig er kommet ut, at universitetet på mange måter har vært en suksess. Det er blitt en nøkkelinstitusjon i det moderne samfunn. Men samtidig har det påtatt seg en lang rekke oppgaver som utfordrer dets egenart. Studenttilstrømningen er ett, veksten av profesjonsstudier et annet. Forventningene til universitetet går på kryss og tvers, og de er blitt usikre på sin identitet. I en slik situasjon mener Olsen universitetet må gjennomtenke sin selvforståelse som akademisk institusjon: formål og verdier, organisasjon og styreform, ressurser og sosiale forpliktelser. Det er denne debatten som nå starter med rektorvalget i Oslo. Og den kan ikke avvises som «personalpolitikk».