Jakten på Krekars fortid

Denne uka kommer mulla Krekars selvbiografi. Henrik Hovland dro til Irak for å få islamistenes og de undertrykte irakernes syn på Krekar.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NORD-IRAK (Dagbladet):

Mulla Krekar krevde at vi kvinner skulle bygge en svær mur rundt huset vårt så ingen kunne se oss!

Sabria er ei ferm bondekone kledd i tradisjonell kurdisk kvinnedrakt. Huset hennes i landsbyen Golob er bare et steinkast unna ruinene etter det som var mulla Krekars hus da området var kontrollert av den væpnede islamistgruppa han ledet. Gruppa, kalt Ansar al-Islam (Tilhengere av islam), kontrollerte et titall landsbyer i Nord-Irak nær grensa til Iran.

- UMULIG Å LEVE:

Stående bredbeint på tunet sitt i landsbyen Golob mens unger og kyllinger løper rundt beina hennes er ikke åttebarnsmoren Sabria lenger redd for å si hva hun mener.

- Det var nesten umulig å leve her under Ansar, forklarer Sabria.

- Du måtte hele tida dekke ansiktet ditt, selv hjemme hos deg selv. Datteren min Awara var sju år og ble tvunget til å gå med slør, men hun tok det av seg når hun gjette sauene, og hele familien ble truet med fengsel. Det skjedde flere ganger. Jeg hadde slik angst for hva de skulle gjøre med mannen min, og ga Awara masse juling. Til slutt måtte vi holde henne innesperret. Det var forferdelig.

Landsbyen Golob består av en bitte liten moské og en håndfull hus. Resten er ruiner, de fleste fra Irak- Iran-krigen, men noen også fra amerikanernes bombing av Ansar. Bak de snøkledde fjellene ligger Iran.

Nabokona Fatima kommer til. Hun er kledd i mannsbukser, har opprullede ermer og en sigarett i munnvika.

- Den som jobber med dyra, kan ikke gå tildekket, forklarer Fatima mens hun lener seg mot traktoren.

- I landsbyene er det ingen forskjell mellom menn og kvinners arbeid. Vi gjør alt: ser etter buskapen og dyrker jorda. Skal det bli mat på bordet, må vi gi mannfolka en håndsrekning.

- ALLE HATER KREKAR:

I drosja på vei til Golob hadde sjåføren advart:

- Det er vanskelig å finne noen som snakker pent om mulla Krekar her. Alle stammene hater ham.

Fjellene der Ansar holdt til er stammeområder. Stammer og klaner kan virke udemokratiske, men de som tilhører dem, føler ofte at de blir representert. Da Ansar tok makten, var det i konflikt med lokale maktstrukturer. Islamistene var også i konflikt med lokale tradisjoner.

At kvinner går tildekket, er en skikk fra den arabiske overklassen. Å bli tvunget til å gå med slør opplevde mange kurdiske kvinner som både upraktisk og i strid med hvordan de er oppdratt.

MUSIKK VAR FORBUDT:

- Kvinnene i byen vet ikke hva arbeid er, sier Farida, som også har kommet til.

Hun er kledd i mannsklær hun også.

- Bykvinnene gjør ingenting. Her er det annerledes. Mennene drar ut om morgenen med buskapen og kvinnene må gjøre gårdsarbeidet. Når det regner, er det jeg som må opp på taket for å tekke det.

- Tok dere dette opp med mulla Krekar? Han bodde jo rett der borte.

- Det var umulig å snakke med ham. Vi ble redde bare vi så ham. Mulla Krekar tok friheten vår. Å sitte ved siden av mannen min og nyte sola var forbudt. Men jeg er et menneske. Jeg trenger sola. For meg er det som en drøm å stå i sola som nå og snakke med en utlending. Under Ansar fikk vi bare lov til å snakke med våre ektemenn.

- Når vi lo, måtte vi betale en bot. 500 dinarer, men vi fikk ingen kvittering, forteller Sabria, og ler.

- I bryllupene var dans og sang forbudt. Jeg liker å synge med venninner, men det var ulovlig. Hjemme torde jeg heller ikke høre på musikk. Jeg var redd mannen min skulle bli straffet. Et liv uten musikk...

Sabria rister på hodet.

- Jeg hater ikke mulla Krekar som person, men han gjorde oss ufrie.

BOMBE I VEIKANTEN:

Amerikanske myndigheter holder mulla Krekar for å være en av lederne i al-Qaida, en ideologisk edderkopp i et terrornettverk. I Norge forsøker Økokrim å få ham tiltalt og dømt.

M en hvem er han egentlig?

Reisen til Golob er et forsøk på å nærme meg et svar. Ei uke tidligere dro jeg nordover fra Bagdad til Kurdistan. På motorveien gjennom sunnitriangelet er det ingen fartsgrense. Frykten for landeveisrøvere og terroranslag gjør at ingen ønsker å kjøre etter at det blir mørkt.

Sittende i baksetet på en Opel Vectra med et arabisk tørkle på hodet prøver jeg å gå i ett med omgivelsene. Det karrige landskapet utenfor bilvinduet ser fredfullt ut. Vi holder jevnt 140 km/t da vi en times kjøretur sør for Mosul stoppes av amerikanske soldater. Ei bombe er funnet plassert i veikanten noen hundre meter lenger framme. Folk går ut av bilene sine bak oss for å strekke på beina, og jeg trekker tørkleet ned foran ansiktet.

Etter en time høres et smell, og frontruta dirrer, så kjører vi videre. En vanlig dag i Nord-Irak.

EKSTREM IDEOLOGI:

Etter Mosul kommer vi til Arbil. Den største byen på kurdisk område gir et søvnig inntrykk der den ligger ute på den flate sletta med fjellene i bakgrunnen. Byen er kontrollert av KDP, Kurdistans Demokratiske Parti.

For utenforstående kan de politiske skillelinjene i irakisk Kurdistan framstå som temmelig uoversiktlige. En rekke grupperinger, både religiøse og sekulære, har konkurrert om makten. De to største, KDP og PUK (Kurdistans Patriotiske Union), er begge sekulære, og stridighetene mellom dem førte til tusenvis av drepte. I reaksjon mot blodsutgytelsen begynte mange vanlige kurdere å støtte islamistene.

En av veteranene blant islamistene forklarer hva som skjedde. Han ønsker å være anonym.

- På 90-tallet var det mange væpnede grupper, sier han. - En av dem var Kurdistans Islamske Bevegelse (IMK). De hadde en halvekstrem islamsk ideologi og mye folk under våpen. På den andre siden sto PUK, antireligiøse og med et venstreideologisk ståsted. PUK rakket ned på islam og bagatelliserte religionens betydning. Det brøt ut kamper mellom dem, og etter hvert ble IMK splittet i flere mindre grupper. Noen av de mest ekstreme dannet Jund al-Islam (Islams soldat), forløperen til det som ble Ansar al-Islam.

- Etter at amerikanske fly og spesialstyrker sammen med PUK angrep Ansar under krigen, ble gruppa splittet fysisk og spredt til hele Irak, men de er fortsatt organisert, og Ansars lederskap eksisterer fortsatt, forteller han.

- VAR ALDRI EN KRIGER:

Vi drikker sterkt sukret te og kaffe fra små fingerbøl.

På spørsmål om mulla Krekar fortsatt er leder for Ansar, og medansvarlig for terroren slik USA hevder, begynner mannen i stolen foran meg å le.

Han kikker på sin sidemann, som smiler tilbake. De er begge tause. I henhold til kurdisk skikk skal du ikke snakke negativt om folk. For å få ham på gli spør jeg ham om Krekars bakgrunn.

- Mulla Krekar kommer fra en fattig familie i Sharbadjer nær Suleymania. Helt fra barndommen av har han måttet jobbe. Likevel klarte han å skaffe seg universitetsutdannelse. Han snakker meget bra arabisk og er en belest person. Når han intervjues på arabisk TV, imponerer han folk.

Islamisten foran meg har vemod i stemmen.

- Vi prøvde å moderere ham, men uten å lykkes, sier han og nipper til teen.

- Mulla Krekar er en dyktig poet, og en karismatisk folketaler, fortsetter mannen. - Både i diktene sine og når han snakker er han flink til å påvirke folks følelser, men ikke intellektet. Da Krekar ble leder for Ansar, trodde PUK at han ville moderere ekstremistene, men det skjedde ikke. Han er ganske ekstrem selv.

- Deltok mulla Krekar i Afghanistan under kampen mot russerne?

- Krekar prater mye, men har aldri deltatt i noen krig. Han er ikke typen som nærmer seg fare.

Mine samtalepartneres forsiktige smil blir bredere. Vurderingen av Krekar er diplomatisk formulert, men ikke til å misforstå.

- I Iran traff han folk som kjempet i Afghanistan, men under krigen der var han student i Pakistan. Han var aldri en kriger. Mulla Krekar er som type hyperaktiv, men ustrukturert. Han er glad i seg selv, og liker å være leder, men er ikke typen som kan skape terror. Mulla Krekar er en som snakker. Jeg kjenner ham. Han er en pratmaker.

- DET FINNES BEVIS:

Veien videre går først til Suleymania, «hovedstaden» i området kontrollert av PUK, før grusveier fører videre til Golob. Så fort jeg går ut av bilen blir jeg omringet av lokale menn og PUK militssoldater. De er litt skeptiske.

- Jeg lurer på dere nordmenn og rettssystemet deres, sier Bakr, en lokal bonde som fører meg forbi ruinene av det som var Krekars hus i landsbyen.

- Hvordan er det mulig å ikke klare å bevise at Krekar var ansvarlig for mye vondt? Det finnes jo masse videoer av ham den gangen han ble utnevnt til emir. Det er lett å bevise at han var lederen deres, sier han.

Men når bonden Bakr skal minnes Krekar og Ansar, er det med et flir. Han forteller at Ansars krigere var så sedelige at de ga bønder som eide, esler påbud om å dekke dem til for å skjule eselkuken. Bakr ler.

- Under Ansar levde vi alle i ufrihet, selv eslene, sier han mens lattertårene triller.

- EN HYGGELIG MANN:

Men ikke alle er enige. I Golob bor også Mohamed Khan Aziz. Han mener man må adlyde Gud og at kvinnene selvsagt må gå tildekket. PUKs militssoldater har fulgt etter meg, og jeg må jage dem bort så vi ikke blir forstyrret.

- Folk sier så mye, men min familie hadde aldri noe problem med mulla Krekar, sier Mohamed.

- Jeg så ham aldri oppføre seg dårlig eller mishandle folk. Og huset som lå der borte, bygde han med egne hender. Han var ikke redd for å jobbe, og han var en høflig mann.

Mohamed trekker fram at når Ansar hadde puttet noen i fengsel, tok de pårørende kontakt med Krekar for å få dem frigitt.

- Jeg vet ikke hva som bor i hjertet hans, men mot meg var han veldig hyggelig.

- VAR LEDEREN:

Azad Khalid Mohammed er 47 år, og fra den lille byen Khurmal ikke langt fra Golob. Fem og en halv måned satt han i Ansar al-Islams fengsler.

- I ti år fra 1985 til 1995 var jeg geriljasoldat i PUK, men jeg forlot PUK fordi jeg var uenig i politikken deres. Det brydde ikke Ansar seg om. De arresterte meg og flyttet meg mellom forskjellige fangehull. Jeg ble torturert og satt to måneder i isolat.

Mens sola går ned bak oss forteller Azad at han har møtt Krekar mange ganger.

- Faren min er mulla, og mulla Krekar besøkte ham, men det var mens Krekar var leder for Ansar de kastet meg i fengsel.

Jeg spør ham om datoene, og Azad forklarer at det var etter Krekar hadde dratt til Norge han selv ble arrestert.

- Men Ansar var ikke i stand til å gjøre noe uten på mulla Krekars ordre. Mulla Krekar var leder for gruppa, og det var gruppa som arresterte meg.

Azad forteller at en av fangevokterne, Abu Mohamed, fortalte ham at Ansar sendte flere av krigerne til Storbritannia, Tyskland og Skandinavia, og at mulla Krekar møtte dem når han besøkte Europa.

- Når mulla Krekar dro utenlands, opprettet Ansar en fatwa-komité. Når en avgjørelse skulle tas, konsulterte de Krekar på satellittelefon, og han tok den endelige beslutningen. Han var emiren, lederen.

- Jeg hører at norske domstoler stadig setter fri mulla Krekar etter at han er arrestert. De stoler ikke på bevisene fra PUK. Men jeg er en avhopper fra PUK som satt arrestert hos Ansar og ble mishandlet. Hvorfor kommer de ikke og intervjuer meg? spør han.

LER AV KREKAR:

Bak nedrullede gardiner treffer jeg en som kan gi hardcore-islamistenes vurdering av mannen som har skapt så mye bry for norsk politi og rettsvesen.

- Du spør om mulla Krekar.

Den skjeggete islamisten begynner å le.

Over et fruktfat og te har han fortalt hvor mange av kameratene hans som er drept av amerikanske styrker (mer en 40), samt minnet meg på alt det positive Taliban gjorde da de satt ved makten i Afghanistan. Men når mulla Krekar nevnes, sprekker det skjeggete ansiktet i et stort smil og den bjørneliknende skikkelsen vogger i stolen.

- Jeg kjenner ham godt, sier han og gliser.

Veteranene i det islamistiske miljøet har brukt år av sine liv på å kjempe for islam med og uten våpen. De har overlevd tortur og bombetokter, og flere av dem kjenner mulla Krekar personlig fra årtier tilbake, men når de hører navnet hans, ler de.

FORFENGELIG:

- Det bildet utlendingene har laget av mulla Krekar, stemmer ikke, sier islamisten. - Mulla Krekar er poet, en følsom fyr. Som leder for Ansar al-Islam var han ansvarlig, men uenig i mye av det som ble gjort. Ansars krigere utførte handlinger han mislikte. Men ingen truet ham til å være leder. Han kunne han ha dratt.

- Hvorfor fortsatte han som leder?

Den arrete islamisten nøler før han i forsiktige ordelag antyder at Krekars forfengelighet kan ha holdt ham på plass. Slik han forklarer det var mulla Krekar «et hode som ble transplantert over på en kropp hodet aldri fikk kontroll over».

- På et tidspunkt ønsket Jund å få fred med PUK, men Jund manglet folk som kunne få det til. Jund var et parti som manglet en leder. Mulla Krekar var en person som ville være leder, men manglet et parti. Han ønsket å spille en rolle, være en del av det som skjedde. Så dannet de Ansar med Krekar som emir. Men mulla Krekars forsøk på å skape fred med PUK gikk skeis. Mange av Ansars medlemmer likte ikke møtene hans med PUK og snakket stygt om ham. To ganger ble han avsatt.

Jeg spør om Krekar deltok i Afghanistan.

- Mulla Krekar er ingen militær person. Selv om han snakker om Afghanistan i dikt og i taler, tror jeg aldri han var der. Jeg kan ikke forestille meg ham i Afghanistan. Jeg har aldri hørt at Krekar skal ha vært kriger. Kanskje er det noe han har sagt for å skaffe seg oppmerksomhet.

- UTROLIG TIL Å PRATE:

I bilen fra Suleymania forteller den lokale kjentmannen om sine egne møter med mulla Krekar:

- I Jihad-moskeen var han utrolig til å prate. Han var en slik mann som kan prate pengene ut av godtfolks lommer og ned i sine egne. En halvtime med mulla Krekar, og du ville blitt islamist du også. Men jeg tror han egentlig bare hadde et behov her i livet: å bli berømt, og det behovet fikk han tilfredsstilt. Nå kjenner hele verden ham.Gjennom sin advokat Brynjar Meling ble mulla Krekar kontaktet under arbeidet med denne artikkelen. To av Krekars brødre ble også kontaktet. Alle takket nei til å bli intervjuet eller kommentere innholdet.

PUK KONTROLLERER: Det som en gang var Ansar al-Islams område i Nord-Irak og mulla Krekars moské i landsbyen Golob, er i dag kontrollert av den sekulære erkefienden PUK (Kurdistans Patriotiske Union). PUK beskrives av islamister som antireligiøse og med et venstreideologisk ståsted.
POSITIV: Mohamed Khan Aziz husker mulla Krekar som en rettskaffen mann.
BOMBET: Sufienes moské i landsbyen Beeyara ble okkupert av Ansars krigere, og seinere bombet av amerikanerne.
I KREKARS HUS: Artikkelforfatter Henrik Hovland (t.h.) og en lokal kjentmann i de utbombede restene av det som var mulla Krekars hus i Golob.
ENDELIG FRI: For å lette arbeidet og feire friheten fra islamistene i landsbyen Golob har bondekvinnene Fatima (t.v.) og Farida (t.h.) trukket i mannsklær. Sabria har en tradisjonell kurdisk kvinnedrakt. Både mannsklær, udekkede ansikter og latter var forbudt for kvinner under Ansar. Forbudt var også musikk, kvinneansikter på shampoflasker, og protester mot regimet mulla Krekar sto som leder for.
FJELLBONDE: De fleste kurdere i Nord-Irak er tradisjonelle muslimer. For fattige fjellbønder var islamistenes leveregler upraktiske og et brudd med lokale tradisjoner.