Jakten på sannheten

Når man leter etter sannheten i konflikter er spørsmålene flere enn svarene, skriver Anne Thurmann-Nielsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Da Israel stengte grensene til Gaza for internasjonal presse og startet sine bombetokter mot den vesle landstripa ble det åpenbart for de fleste at angriperne ville begrense informasjonen om krigens grusomheter. I etterkant har debattene vært mange. Hvilken informasjon som lekket ut var sann, og hvilken informasjon var ikke sann. Kan vi stole på øyenvitner? Kan vi stole på palestinske journalister som selv lever i fare for å bli drept av bombene? Kan vi stole på professorene og legene, Mads Gilbert og Erik Fosse, som i mer enn 20 år har vist at sympatien deres er på palestinernes side? Spørsmålene er relevante i ei tid da hele verdens elendighet presses inn i alle stuer, og alt som blir sagt er med på å forme våre holdninger til hvem som er skurkene og hvem som er ofrene i verdens konflikter.

De to norske legene har fått Fritt Ords honnør for innsatsen i Gaza, og selv om enkelte fremdeles foretrekker diskusjonen om sannhetsgehalten i de mange intervjuene legene ga internasjonale medier fra sykehuset de jobbet på i Gaza, er det få som bestrider viktigheten av deres øyenvitneskildringer. Internasjonal presse måtte stå på «skammens høydedrag», som TV2s Fredrik Græsvik kalte området israelerne hadde henvist dem til, og derfra betrakte bombene som falt over Gaza. Det var Gilbert og Fosse som laget den såkalte journalistiske balansen ved å vise konsekvensene av bombene som falt. Begge har slått grundig fast at de er leger og forskere, ikke journalister og reportere. Det gjorde de også i går på et seminar i Oslo i regi av Institutt for Journalistikk. Tittelen var nettopp «Øyenvitner rapporterer. Kan vi stole på dem?».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og spørsmålene var langt flere enn svarene.

I vår teknologiske verden tror vi at vi kan trenge oss forbi alle murer av sensur og forbud. Ifølge Mads Gilbert ble alt elektronisk utstyr, som gjorde at de kommuniserte med omverdenen, jevnlig blokkert av israelske myndigheter. Og alle tall på døde og sårede har hatt en tendens til best å passe den som informerer. Under de siste Gaza-angrepene gjaldt det både Israel og Hamas, ifølge seminardeltakere som hadde vært i nærkontakt med begge parter. Mens journalistene jakter på sannheten, hvis det går an å si det så forhåpningsfullt og vakkert, vokter altså aktørene informasjonen. Sannheten skal styres, eltes, eller rett og slett skjules. Og det går an å gjøre det. I en fersk rapport fra det internasjonale journalistforbundet, International Federation of Journalists, og Federation of Arab Journalists, slår man fast at det finnes bevis for at Israel hyppig hadde journalister som målskive. Hamas sin tv-stasjon al-Aqsa ble bombet 28. desember i fjor. Tolv dager seinere ble al-Johara-tårnet som huset media truffet to ganger selv om det var mediamerket. En knapp uke etterpå ble al-Shuroug-tårnet som også hadde kontorer til flere mediegrupper, truffet. Tilfeldig? Neppe. Det samme skjedde i Bagdad, i Beograd og i Kabul. NATO og USA var angriperne den gangen.

Det er likevel blitt vanskeligere for Israel å framstå som det eneste demokratiske landet i Midtøsten etter myndighetenes helt åpenlyse forakt for ytringsfriheten. I rapporten fra de internasjonale journalistene kommer det fram at også Hamas kontrollerer og truer journalister. Konfliktene mellom Hamas og Fatah har gjort medias arbeidsvilkår svært vanskelige i flere år, og det er et tankekors at det faktisk fantes flere hundre palestinske journalister og stringere i Gaza mens bombene falt. De var kilder og øyenvitner, men ble ofte beskrevet av vestlige medier som aktører i konflikten. I så måte er det på sin plass å hylle Dagbladet og palestinske Hamada Hamada. Han var en av få palestinske journalister som fikk sitt navn på trykk i en norsk avis. Hvorfor tror vi så ofte at vestlige journalister er mer profesjonelle og balanserte i konfliktsoner enn såkalte lokale stringere? Har vi ikke tenkt nok over at vi i vår jakt på de mange stemmene som skal lage et slags sannhetsbilde, faktisk finner tolkninger vi har med fra vår egen kultur og arbeidsgiver.

Den totale forakt for fri informasjon Israel viste da bombene falt over Gaza gir et tydelig bilde på hvor vanskelig det er å formidle et sant bilde av en konflikt. I den pågående konflikten i Swat-dalen i Pakistan sliter journalister like mye med den pakistanske hæren som med ekstreme grupper, for å informere sitt eget folk og resten av verden om det som foregår. I USA formidler ingen store kabel- eller satellittselskaper Al Jazeera English etter at Bush-administrasjonen ga den merkelappen terroristkanal. Det er ille fordi vi alle trenger mer kunnskap og formidling sett med andres øyne. Da kan summen av alle sannhetene være et utgangspunkt for at vi skal bli litt klokere. Kanskje.