Jakten på smittekilden

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Legionellafarsotten i Østfold ser ut til å være på hell, men som framtidig helseproblem er den ikke tryllet bort. Så lenge vi trenger kjølesystemer for å skape velvære for moderne mennesker, og så lenge vi er avhengige av dagens teknologi, er risikoen for nye utbrudd stadig til stede. Det vil den nok være også om myndighetene intensiverer kontrollen og eventuelt oppretter et nytt kontrollregime. Bakteriene er jo der til enhver tid, og kan åpenbart blomstre opp også etter en grundig kontroll.

Men det er bra at helsemyndighetene griper fatt i saken med alvor. Folkehelseinstituttet vil ha rensing av alle kjøletårn før sommersesongen. Samtidig erkjennes det at kontrollen har vært for dårlig, og at det desentraliserte tilsynssystemet ikke har fungert. Det er mange grunner til det. En er selvfølgelig at det kreves en viss kunnskap for å finne ut om bakteriefloraen er på et forsvarlig nivå. Man kan ikke vente at norske kommuner med anstrengt økonomi har en slik spesialkompetanse. Forekomsten av farlige konsentrasjoner er også såpass sjelden at det er vanskelig å holde en faglig oppdatert beredskap i et desentralisert system. Samtidig er konsekvensene så store for dem som rammes, at det er nødvendig med skjerpet oppmerksomhet. Derfor er det mulig det er en god løsning om f.eks. Det Norske Veritas får en slik oppgave for hele landet. Men det må fortsatt være klart at de som eier kjøletårnene, også har et ansvar for reinhold og forskriftsmessig drift.

Mediene er også denne gangen blitt bebreidet at vi bruker for store ord og skremmer folk unødvendig. Det skal jo helt spesielle forutsetninger til for at smitten skal bli livstruende. Vi innser at det finnes mer dødelige forhold som det er altfor stor taushet om i mediene. En kald og forurensningsfylt Oslo-vinter krever antakelig langt flere liv enn legionellasmitten, som larmer langt mer, ikke bare i mediene, men også hos myndighetene. Sykdomstilfellene av legionella er imidlertid veldig konsentrert i tid og rom, og synderen virker snikende og skaper frykt. En slik situasjon har mediene plikt til å rapportere om, naturligvis.