Jåleriets storkors

Knapphullskløen brer seg, og mange får St. Olavs orden. Få sier nei.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET GÅR I

storkors og ridderskap for tida. Det gjelder ikke bare Kjell Magne Bondevik, som er den første statsministeren i moderne tid som har mottatt St. Olavs orden. Kunstnere, professorer, direktører og embetsmenn, men knapt noen industriarbeider, går i en jevn strøm til Slottet for å takke for æren. Ja, selv journalister sier takk og amen. Om de slås til riddere eller knekter er ofte uklart for meg, storkors blir de neppe. For det er forbeholdt noen få. Statsministere er fra nå av blant dem. De får den automatisk etter ett års tjeneste hvis de ikke signaliserer et «nei, takk». Stortingets president er i samme automatikk. Det er blitt et distansemerke, omtrent som svømmeknappen: 200 meter og du blir dekorert. Kjell Magne Bondevik syns åpenbart det er stas, og det syns nok flere og flere. Den ene gamle raddis etter den andre lar seg kongelig dekorere. Slik har det så- visst ikke vært historisk.

DET HAR STÅTT

strid om ordensvesenet. Noen ser det prinsipielt og sier nei fordi de mener det bygger opp under en samfunnsform og en styreform de finner avleggs. Andre syns det simpelthen er noe jåleri. Det lukter middelalder av det hele. Ordet orden betyr jo klasse eller stand, og de kongelige ordenene ble innstiftet for å markere bånd mellom konge og adel. En av Danmark-Norges diktere, P.A. Heiberg, sa at «ordener henger man på idioter, stjerner og bånd man kun adelen gir. Dog, har man hjerne, kan man jo gjerne unnvære orden og stjerne». Det var før 1814, men allerede i riksforsamlingen på Eidsvoll var det stor uenighet om ordensvesenet. Utover 1800-tallet ble det tatt opp forslag om å avskaffe det. I 1913 vedtok faktisk Stortinget det. I debatten markerte spesielt Venstres seinere leder, skipsreder Johan Ludvig Mowinckel, seg med sterke utfall. Han snakket om ordenskjærhet og ordensgalskap, «og alt det som knytter seg til lysten til å få ordener, strevet, kryperiet, hykleriet som da må brukes for å få enten naboens bryst eller sitt eget dekorert».

MOWINCKEL MOTTOK

aldri St. Olav, selv om han var statsminister en gang mer enn Kjell Magne Bondevik. I det hele tatt har det vært solid tradisjon for at folk på venstresiden har sagt nei til den kongelige heder. Men Høyres John Lyng sa også konsekvent nei til ordener. Det går en historie om en gang han som utenriksminister besøkte keiser Haile Selassie i Etiopia. På flyturen hjem satt representantene for hans departement og beundret sine medaljer. Selv kunne utenriksministeren triumferende pakke opp et gull sigaretui, en gave fra keiseren som erstatning for den manglende interesse for det etiopiske dingeldangel.

DE SOM IKKE

ville ha det kongelige kors hengende på brystet, hadde imidlertid et alternativ, Borgerdådsmedaljen, som rager over St. Olav. Den ble innstiftet i 1819 og ble tildelt av regjeringen. Utover på 1900-tallet ble den oppfattet som en sosialdemokratisk orden, og ble tildelt folk som Johan Nygaardsvold, Einar Gerhardsen, Trygve Lie, men også Høyres C.J. Hambro og Venstres Wilhelm Thagaard. Tildelingen til prisdirektør Thagaard vakte stor ståhei, han var jo ingen samlende figur. «Verdas mektigaste mann», Trygve Lie syntes medaljen var lett. I dag er det bare én person som kan ta den på seg ved høytidelige anledninger, krigshelten og Ap-mannen Jens Chr. Hauge. Men for ikke lenge siden tok ei gruppe Høyre-folk initiativ til å søke regjeringen om at Kåre Willoch burde få den. Dette skapte åpenbart store problemer for regjeringen, som sendte anmodningen fram og tilbake mellom departementene. Saken ble diskutert i regjeringen, uten at det ble fattet noen beslutning. I praksis later det nå til at denne æresbevisningen er nedlagt. I stedet begynner altså statsministerens gallaantrekk mer og mer å likne på Oscar Mathiesens medaljebehengte bryst.

ORDENSJÅLERIET

er en del av tidsånden. Fjesket rundt Mette-Marit og Haakon, Märtha og Ari er av samme slag. Etter 1970-åras likhetstenkning, da også studentenes griseorden, selve anti-St. Olav, ble lagt på is, er det nå tid for den individuelle ære i et spill om makt og kulturelt bestemt suksess. Da er det også fare for at æren inflateres. Jeg skal så visst ikke gråte over det, ikle gjerne hele folket storkors. Men ordener hadde sin opprinnelse i føydalsamfunnet, og er knyttet til en samfunnsformasjon med klar standsinndeling. Dagens automattildelinger passer dårlig for slike forestillinger. Nå er St. Olav i ferd med å bli en rekkehusorden for en nettverksadel som sprader rundt med ordensbånd over svulmende mager ved kjøpmannsbryllup og slottsmiddager. La meg si det: Jeg sier nei takk.