Det er som å vente på selve jazzens historie. Fletcher Henderson, Earl Hines, Coleman Hawkins, Django Reinhardt, Louis Armstrong, Teddy Wilson, Duke Ellington, Count Basie, Ella Fitzgerald, Dizzy Gillespie, Miles Davis - Benny Carter har samarbeidet med dem alle etter debuten i 1923.

Stilskaper som altsaksofonist og arrangør, mer enn habil trompetist, trombonist, pianist og sanger, storbandleder, turnerende solist og pedagog.

Æresdoktor ved Princeton-universitetet i 1974, "The Grammy Lifetime Achievement Award" i 1987, dekorert med "The Kennedy Center Honors" av president Clinton i fjor for sitt livslange bidrag til amerikansk kultur. Nylig jammet han med Thailands jazzfrelste kong Bhumibol - med to Benny Carter-konserter, hvorav en på selve fødselsdagen, har Oslo Jazzfestival gjort sitt største scoop noensinne.

Rullestol

Passasjerene siger ut. Festivalsjef Aage Teigen fikler med blomsterbuketten.

- Here comes Benny, sier Hank O'Neal, gjest ved samtlige Oslo Jazzfestivaler og Carters agent.

En rullestol, skjøvet av en ung kvinnelig flyplassansatt, nærmer seg. Idet den passerer utgangen smeller saksofonistene i det franske bandet Saxomania til med "Happy Birthday".

Benny Carter, elegant kledd og med sko som speiler taket, ser opp, registrerer hva som skjer og slår en hånd mot pannen. Så smiler han det varmeste smilet verden har sett, og gratulasjoner og blomsterdryss bryter løs. Hovedpersonen ser rørt ut, jeg kjenner sjenansen sitte som fotlenker, men tar et steg fram og trekker pusten:

- Gratulerer med 90-årsdagen, mr. Carter. Hva synes du om å skulle tilbringe den store dagen din i Oslo?

Nytt smil. Blide øyne.

- Vidunderlig. Med en mottakelse som dette, fantastisk.

- Ryktet går om at du spilte en fabelaktig konsert i Hollywood Bowl for to dager siden.

- Gjør det? Jo, det gikk bra, riktig bra.

- Et godt tegn foran kveldens konsert?

- I kveld spiller jeg med andre musikere, men det kommer til å bli like fint, kanskje enda bedre.

- Du er 90 år og turnerer ennå, hva er hemmeligheten?

- Hvis jeg fortalte deg det, ville det ikke være en hemmelighet lenger, hvisker Carter med et fortrolig glimt i øyet, og tilføyer et "thank you", slik amerikanere gjør når de vil antyde at samtalen ikke bør vare altfor lenge. Fru Hilma kommer til og sørger for at jubilanten blir manøvrert ut til Bjørn Petersens - plateprodusent og for anledningen sjåfør - nystriglede Mercedes. Der reiser Carter seg fra rullestolen, åpner bakdøra for Hilma og tar uten besvær plass i forsetet. Et kjapt vink til fotograf Eik, og han er på vei til Grand Hotel.

Til køys

Den bebudede pressekonferansen droppet han imidlertid. Reisetretthet og jetlag sendte Benny Carter til sengs, men hans venn og jazzkollega, pianisten George Shearing, sa det slik:

- Benny er en av kongene. Ikke bare fordi musikken hans har levd så lenge, men fordi han er en gentleman i tillegg. Du skjønner, det er ikke nok å spille som en konge for å fortjene tittelen. Det kreves noe mer.

Tiltredes. For dem som gikk glipp av Konserthuset i går: Benny Carter og Saxomania spiller på Grand/Speilen i kveld. To konserter på to dager er ingenting for en 90-årig jazzkonge.