Jazznomade på ramme alvor

ROMANTIKER: Jon Larsen, maler og gitarist, putter seg sjøl inn i rammen som en håpløs romantiker, men fysisk forblir han ikke særlig lenge innesperret. For eller annet sted ligger det en uoppdaget gitartone han gjerne vil hente opp. - Om det er noen norske gitarister jeg kunne tenke meg å spille med, ja jøss, Frode Alnæs og Ronnie Le Tekrø. Foto: BJØRN HALFDANSEN I 1976 debuterte Jon Larsen (37) på Høvikodden utenfor Oslo. 20 år og cirka 2000 spillejobber seinere tar han fortsatt gitarjazzen på ramme alvor.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Han kan skilte med deltakelse på over 100 plater, han er kapellmester i Hot Club de Norvège, idealist og sjef i plateselskapet Hot Club Records, gjestemusiker og produsent. I tillegg stiller han ut egne malerier en gang i året.

Stringswing

Innenfor det lille norske solsystemet stringswing lyser Larsen godt opp, men han er ikke kjendis av typen som bretter ut sin favorittpuddel i Se & Hør. Larsen er som musikken, rastløs på jakt etter den riktige tonen.

- Hva er ditt råd til unge musikere som helst vil bli stjerner over natta?

- De burde heller være opptatt av å bli gode enn å bli stjerner, sier Jon Larsen fra Jar utenfor Oslo.

- Jeg kom tidlig i kontakt med det totalt uorganiserte stringswingmiljøet i Paris, og etter hvert også andre steder i Europa. Jeg har vært så heldig å kunne få spille med alle og produsere plater for de fleste, sier Larsen.

Vi møter Django Reinhardts norske «adoptivsønn» over et par biter croissant på et fransk bakeri i Oslo. Utenfor vinduet sitter en nylig ankommet trekkfugl, den har allerede bystøv på vingene.

Antimacho

- Du er 37 år, hva kan det ha seg at du ikke spiller rock'n'roll-gitar?

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Jeg skar klar av rock'n'roll, for da jeg vokste opp var nesten alle Harry-gutta, de som dunka meg og plaga livet av meg skolen, opptatt av rock og fotball. Jeg skjente heldigvis ut og ble tidlig en slags antimacho på grunn av miljøet. Det har i grunnen fulgt meg. Rock blir fortsatt for heavy, for Harry og for hardt - og det sier ikke meg noe, sier Jon Larsen, gitaristutdannet etter eget hode.

Django-festivalen

I 1979 stiftet Larsen Hot Club de Norvège, og året etter så den første Django-festivalen neonlyset.

- Når kom du for første gang i nærkontakt med sigøynermusikeren Reinhardt?

- Ved en tilfeldighet i 13-årsalderen da jeg hørte på «Swing & Sweet» på svensk P3. Jeg hadde endelig fått tak i en gitar, arvet mormors fra Frelsesarmeen. Den hadde ikke så mye klang, men den var akustisk. Da jeg hørte Django, smeltet alle tingene jeg var opptatt av sammen; flamenco, klassisk gitar og noe blues. Jeg tror jeg da svitsja over fra å lengte etter klosterskoler for malere til å kunne gå i kloster for å studere gitar.

- Har du sigøynerblod i årene, ettersom du fortsatt må ut 100 ganger i året for å spille?

- Nei, det har jeg nok ikke. Jeg prøvde å legge av ett år, men det gikk ikke. Jeg holdt på å løpe på veggen. Jeg har sluttet å røyke, men kommer aldri til å klare å slutte å reise rundt og spille, sier Jon Larsen på vei til Bergen og Haugesund. I løpet av sommeren skal han bli far for første gang, samtidig som plateprosjektene stå i en pen kø - blant annet et viet Robert Normann, nestoren innenfor norsk swingstring, som fyller 80 år i juni.

- Yndlingsmusikken din?

- Yndlingsmusikken ikke finnes på CD. Det er den musikken jeg hører inne i skallen.