«Jeg angrer på alt jeg har påført mine nærmeste»

Det har gått 20 år siden Arne Treholt (61) ble tatt i norgeshistoriens største spionsak. Nå har han skrevet bok. I dette intervjuet snakker han om å leve med angeren, savnet etter å få være far, om å svikte og å bli sviktet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KØBENHAVN (Dagbladet): - Den prisen som mange måtte betale, har ridd meg som en mare i alle disse åra, sier Arne Treholt.

Det har gått 20 år siden han ble fengslet på Fornebu på vei til sitt møte med KGB-general Genadij Titov i Wien. Det ble innledningen på Norges største spionsak og åtte og et halvt års personlig helvete for Ap-politikeren som var spådd en lysende karriere. I dag er han direktør for et finansselskap og har base på Kypros og hybel i Moskva. Fra tid til annen innhentes han av marerittet. Men han har forsøkt å skrive seg ut av det, og i neste uke kommer biografien «Gråsoner».

Fikk hjelp av psykiater

Treholt er på besøk hos sine gamle støttespillere i Danmark. De som arbeidet for å få ham benådet. Vi sitter på en restaurant på Nyhavn i København. Treholt spiser sild og drikker vodka, en gammel russisk vane. Han fisker fram en penn og tegner et tre på den hvite restaurantduken av papir, det samme treet som han tegnet for psykiateren sin i fengselet. Han snakker om de åra han sov to timer i døgnet og sprang som en tulling fram og tilbake på 3 kvadratmeter for å overleve. Han tenker på savnet etter sønnen som holdt på å kvele ham. Psykiateren hadde spurt: «Hvilke greiner er du redd skal knekke?» Treholt banker pennen mot stammen på duken.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Faren min var stammen. Uten ham hadde det blitt et reint helvete. Jeg vet ikke om det hadde gått. Når du tviler på alt, er det viktig å ha fast grunn under beina.

I sitt første møte med sønnen innenfor murene sa den gamle Treholt enkelt: «Det som måtte ha skjedd angår ikke vårt forhold. Jeg har alltid vært glad i deg. Jeg er det nå.» Den pensjonerte landbruksministeren sørget for å holde seg i live til sønnen slapp ut av fengselet. Treholt ble benådet i juli 1992. I mars 1993 døde faren.

- Hva tenker du om ham i dag?

- Jeg tenker på hvordan han bar dette med en rakhet så jeg nesten får tårer i øynene. Det var aldri et bebreidende ord. Han tok ut det siste han hadde av krefter.

- Hva med de greinene som brakk?

- De er det vanskelig å snakke om...

Opp av skyttergrava

Da Treholt ble tatt den vinterdagen i januar 1984, var noen av hans første velkjente ord til overvåkingspolitiet «Skal vi slå oss sammen og ta knekken på de svina?» Men det var for seint. Overvåkingspolitiet med inspektør Ørnulf Tofte i spissen hadde sett mer enn nok. Det ble 20 års fengsel, den strengeste dom noen gang for spionasje i Norge. Like mye som for mord.

I dag sier tidligere utenriksminister Svenn Stray til Dagbladet: «Det Treholt gjorde var meget alvorlig. Han var en tjenestemann i Utenriksdepartementet under den kalde krigen som forsynte motparten med informasjon.»

Hans gamle partifelle og venn Einar Førde sier: «Det politisk alvorlige var at han diskrediterte den legale øst- vest-kontakten med hemmelige møter. Men jeg er tilbøyelig til å tro at hvis saken hadde gått til Høyesterett, ville han fått lavere straff.»

Selv hevder Treholt fortsatt sin uskyld og holder fast ved at han drev fredsdiplomati.

- Hvorfor måtte møtene være så hemmelige at ikke en gang din kone visste om dem?

- Det var mange ting jeg ikke gikk rundt og fortalte min kone om. Hvorfor skulle jeg fortelle... Jeg hadde en masse forskjellige kontakter som jeg ikke gikk rundt og fortalte folk om. Men dette kommer jeg tilbake til i boka.

- Blir den nye biografien nytt forsvarsskrift?

- Nei. Det er viktig å ikke bli stående der jeg sto i 1984.

- Mange sier du nå har alt å tjene på å legge alle kort på bordet. Gjør du det?

- Jeg mener dette er en ærlig beretning om mitt liv, og at jeg kanskje holder litt dommedag over meg selv.

- På hvilken måte?

- Jeg har gått inn i sider ved måter jeg har opptrådt på som kan kaste lys over saken. Jeg har prøvd å skrive meg opp av skyttergaven, og jeg ville bli glad om andre også klarte det.

Så mye mer om biografien vil ikke Treholt si. Annet enn det kommer mye nytt. Han har fått instruksjon av Gyldendal-sjef Geir Mork om å holde tett til boka foreligger i slutten av neste uke.

- Er målet å bli reinvaska?

- Nei, ikke med denne boka.

Kona døde

Når Treholt snakker om saken sin, er han mørk og dyster. Det kommer noe offensivt over ham, nærmest som en vulkan som har blitt holdt nede. Ellers står væremåten i sterk kontrast til det man venter fra en såkalt folkefiende. Han er svært sjarmerende, ler mye og har både selvironi og galgenhumor. Treholt har vært gift tre ganger, og den siste kona hans var den direkte grunnen til at han ble benådet. Han traff Shelly i Drammen kretsfengsel i 1984, og i dag karakteriserer han henne som en engel som kom inn i livet hans og holdt ham i hånda. Den over 20 år yngre kvinnen tok opp kampen med myndighetene for at Treholt skulle benådes. Hun døde brått våren 1992. Treholt slapp ut av fengselet til begravelsen hennes, og ble aldri sendt tilbake.

- Jeg orket ikke engang å dra for å hente tingene mine.

- Hvordan var det å komme ut?

- Jeg kom ut uten fem øre i lomma og med en stor gjeld. Jeg måtte i flere måneder stille meg i kø på sosialkontoret. Jeg følte det som den samme type ydmykelse som i fengselet da jeg kledde meg naken før hvert besøk.

Ble sak i levende live

Ute av fengselet ble Treholt overmannet av voldsomme sanseinntrykk. Fortsatt kan opplevelsen av syn og lukter bli så sterke at han mister synet noen dager.

- Jeg snakker med venner når minnene kommer. Jeg er ikke redd for å være svak.

- Hvor lang tid tok det før du fikk livslysten tilbake?

- Det tok omtrent to år. Da følte jeg at jeg kunne bruke meg selv til noe igjen.

Treholt besluttet tidlig at han måtte bygge en ny tilværelse utenfor Norge. Han fikk en halv million kroner fra en anonym giver som hjalp han over kneika.

- Jeg var blitt en sak i levende live. Det var traumatisk både for meg og det norske folk.

I januar 1993 underrettet han overvåkingspolitiet om at han ville reise til Russland. Her møtte han KGBs tidligere føringsoffiser Sjisjin som han startet forretninger med. De to åpnet «Viking», et av de første supermarkedene i Moskva.

- Du synes ikke det var problematisk å slå deg sammen med en som du tidligere hadde blitt dømt for å omgås?

- Vladimir var en god venn før arrestasjonen og var i likhet med meg i en vanskelig situasjon på begynnelsen av 1990-tallet. Jeg hadde ingen betenkeligheter med å arbeide med ham, selv om jeg selvfølgelig visste at det kunne invitere til spekulasjoner.

- KGBs gamle formann, general Vladimir Krytsjkov, har hevdet at KGB hjalp deg med de rette kontaktene til å starte forretninger i Russland?

- Det har jeg tatt opp med ham etterpå, og han beklaget det. Han mener han ble feilsitert.

- Enkelte hevder at KGB for alltid tar vare på sine, og at du nå går på KGB-pensjon?

- Det går så mange rare rykter, men dette kan jeg si er tøv. De som så Vladimir og meg på den tida vet utmerket godt at vi arbeidet for å holde liv i oss.

Forstår skuffelsen

Treholt er kjent for å være lojal mot sine venner. Mange mener dette ble hans bane i forhold til russerne. Som en god venn sier: «Hvis Treholt har bestemt seg for å være vennen din, har du ikke noe valg.» Fortsatt har Treholt et utstrakt sosialt nettverk som blant annet innbefatter forfatteren Ketil Bjørnstad og tidligere statsminister i Hellas, Andreas Papandreou. Barndoms og ungdomsvennene har også alltid vært der. Men det var flere som trakk seg under rettssaken. Politiske partifeller følte seg sviktet.

- Kan du forstå det?

- Den gangen var jeg skuffet. Livet var en fengselscelle og perspektivene forsvant. Inne på den cella var det veldig trangt i forhold til dem som var utenfor. Men i arbeidet med biografien har jeg vært nødt til å gå inn i og ta opp forholdet til mange av dem som sto meg nær og som kanskje jeg for noen år siden følte hadde sviktet meg. I dag har jeg enklere for å forstå reaksjonen.

Treholt er klar over at familien hans fra Brandbu ei tid ble sett på som spedalske, og han er uendelig takknemlig for at de sto ved hans side gjennom hele saken.

- Vi har aldri hatt behov for å holde hverandre i hendene, men vi visste at vi hadde hverandre når det gjaldt. Men jeg angrer på alt jeg har påført mine nærmeste.

- Kan du forstå at Kari Storækre brøt ut av ekteskapet?

- Jeg har ikke noe problem med å forstå at hun fikk et ras over seg som hun syntes det var vanskelig å forholde seg til. Hun valgte å opptre på sin måte, og det er ikke jeg den rette til å sette meg til doms over. Mennesker har hverandre til låns. Kanskje vårt forhold hadde kommet til veis ende uansett. Jeg vet ikke hvordan jeg selv ville opptrådt i en liknende situasjon, men er glad for at jeg slapp å oppleve det.

Stolt av sønnen

Vi er framme ved de greinene som knakk den gangen i fengselet. En av dem heter Kari Storækre. Den andre heter Torstein og er hans sønn. Mens Arne Treholt bedre enn noen annen fikk lære hva det betyr å ha en sterk og trygg far, ble han selv fratatt retten til å være noe for sønnen sin. Den ene kvelden sang han godnattsang for femåringen, den neste satt han i tunge avhør bak lås og slå. I løpet av den åtte og et halvt år lange fengselstida så han sønnen en eneste gang. Det endte til slutt med at han truet med rettssak mot Storækre for å få møte sønnen. Uten hell. Det skulle gå 16 år før han så sønnen sin igjen. Kari Storækre vil ikke kommentere hendelsen overfor Dagbladet.

- Det at jeg ble frarøvet retten til å være far selv, var noe av det jeg slet aller mest med. Det er det ingen grunn til å legge skjul på, sier Treholt.

- Hvilket forhold har du til Torstein i dag?

- Torstein er i dag en voksen mann som lever sitt eget liv, og han føler vel at han har fått sin dose av begge foreldrene. Jeg vil ikke legge noe mer til den byrden.

- Har dere kontakt i dag?

- Det vil jeg ikke si.

- Noen sier dere har kontakt.

- Ja, du har gjort god research.

- Er du stolt av ham?

- Det er klart jeg er det. Det ville være galt å si noe annet.

Treholt tenker seg om. Han har blitt minnet om sider ved den nye biografien som han gruer seg for. Som det å komme ut av anonymiteten og møte offentligheten igjen. Han håper det vil bli kortvarig.

- Er du bitter?

- Nei, bitterhet er en luksus jeg ikke kan unne meg mer enn i perioder av gangen. Den vil spise meg opp innvendig. Jeg synes jeg har et meningsfylt liv nå.

LYKKELIG ALENE: Det er ikke noen ny kvinne i Arne Treholts liv. -<wbr> Jeg har ikke noen trang til å binde meg. Men jeg har vel vært forelsket, sier Treholt. Han støtter seg på gode venner når vonde minner innhenter ham.
SPIONBILDET: Det legendariske bildet av Treholt i samtale med den russiske agenten Genadij Titov.
STØTTESPILLER: -<wbr> Arnes svake side er at han er så forbasket vennlig. Det forstår dere ikke i Norge, sier Danmarks kjente jussprofessor Ole Krarup.