Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

- Jeg ble behandlet som et dyr

Norske «Karin» ble beskyldt for å ha tatt penger fra mannen hun viet sitt liv til å stelle. Hun ble hengt ut som «the Norwegian bitch» - og sonet i over tre år under forferdelige forhold i amerikanske kvinnefengsler.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

VESTFOLD (Dagbladet): I dag er hun tilbake i Norge, og nå kjemper hun for å reinvaske seg.

Hun var den personlige pleieren til en rik, handikappet professor. Den eksentriske mannen ga henne alle fullmakter til å gjøre alle innkjøp for seg, men da han gikk tom for penger, sto politiet på døra. Trebarnsmoren «Karin» fikk aldri prøvd sin sak for retten. Skremt og forvirret ble hun presset til å tilstå en forbrytelse hun sier hun aldri har begått. I tre år ble livet hennes et fengselshelvete. Hjelpen hun håpet på fra norske myndigheter, kom aldri.

Tre år

Hun ble anklaget for å ha svindlet en ufør person, dømt uten rettssak og kastet i fengsel. Uten å forstå hvorfor ble hun truet til å godta et forlik som innebar at hun tilsto anklagene mot seg, og fikk fire års dom.

Hun ble hengt ut som «the Norwegian bitch» i den lokale pressen.

Overfor Dagbladet bedyrer hun sin uskyld.

- Folk kan velge å tro meg eller ikke tro meg. Jeg vet selv hva jeg har gjort, sier hun.

Hennes advokat, Are Bohne, beskriver henne i hennes søknad om fri rettshjelp til Fylkesmannen i Vestfold:

«Hun framstår som en vanlig norsk voksen dame, det er ikke rusmisbruk eller andre uregelmessigheter omkring hennes person. Hun er ikke tidligere straffet for noe annet forhold. Hun er nå ansatt som hjelpepleier.»

«Helt uten forvarsel ble hun beskyldt for å ha underslått penger. Hun hadde ikke råd til advokat, og ble anbefalt av juridisk rådgiver å erkjenne straffskyld. Erkjente hun ikke, kunne hun forvente 20- 30 års fengsel. På den bakgrunn torde hun ikke annet enn å erkjenne straffskyld og ble domfelt til ca. 4 års fengsel,» skriver Bohne.

Handlet mye

«Karin» flyttet til USA i 1974, og til Florida tidlig på 90-tallet. Der tok hun jobb hos en ufør professor, som hans private pleier. Hun ble oppnevnt til hans verge i 1995.

- Jeg gjorde alt for ham. Jeg laget mat, vasket og stelte ham og huset. Jeg var hos ham 108 timer i uka, sier «Karin». Han var en meget eksentrisk mann, som isolerte seg i rullestolen. Han hadde ingen venner, og ingen kontakt med familien sin. I seks år stelte hun for ham på alle måter. Hun bestyrte hans økonomi, og foretok alle innkjøp for ham.

- Han hadde et enormt forbruk. I løpet av tida jeg jobbet for ham, besørget jeg kjøp av et nytt hus og et enormt airconditionanlegg. Jeg betalte også ut lønninger til de andre som jobbet for ham. Pengene fløy, sier Karin.

Da «Karins» pasient gikk tom for penger våren 1997, sto politiet på døra. «Karin» var beskyldt for å ha tatt og brukt pengene.

- Jeg hadde kvitteringer for alt, og jeg leverte dem til politiet. Det var det dummeste jeg har gjort. Jeg hadde ingen kopier og ingen bevis for at jeg ikke hadde tatt pengene. Jeg så aldri kvitteringene igjen. Hadde de undersøkt, ville de sett at jeg ikke hadde noen penger, og at pasienten alltid hadde brukt så mye penger. Hva skulle han ha levd av de siste åra dersom jeg hadde tatt alt, slik de påsto? spør hun.

«Karin» vet ikke hvorfor pasienten anklaget henne for å ha stjålet penger.

- Han var en venn av familien, og jeg trodde han brydde seg om oss. Det er spesielt trist, for jeg har aldri gjort så mye for et menneske som jeg gjorde for ham.

- Jeg visste ikke hva som skjedde, og hadde ikke penger til advokat. Litt seinere ble jeg satt i varetekt. Jeg kom ut etter et døgn og ringte det norske konsulatet. De sa at de ikke kunne gjøre noe, og at jeg burde rømme fra USA. Politiet hadde tatt passet mitt, og jeg var livredd. Jeg pakket familien i bilen, og ville kjøre til Canada.

Hun ble stoppet på grensa og pågrepet. Fengselsmarerittet hadde begynt.

Hun ble transportert til Florida. Takket være lån fra familien får «Karin» hyret en juridisk rådgiver. Han oppsøkte henne på cella like før midnatt.

- Han fortalte meg at dommeren hadde bestemt at jeg skulle få 20 års fengsel. Det eneste alternativet var et utenomrettslig forlik med påtalemakten der jeg tilsto det jeg var beskyldt for, og aksepterte fire års fengsel.

7. april 1997 sto hun foran dommeren i retten.

- Jeg har aldri vært så redd. Jeg sa at jeg ikke ville akseptere et slikt forlik, at jeg ikke hadde gjort det. Da snakket advokaten min med anklageren på benken ved siden av. Da han kom tilbake etter noen minutter, fortalte han at jeg ville sitte i fengsel i 30 år i stedet for i 20 dersom jeg ikke tok forliket. Jeg sa til dommeren at jeg følte at det ikke var noen vits, at jeg allerede var blitt dømt, og at jeg ikke hadde noe valg. Så tok jeg forliket, sier «Karin».

Massemordere

Samme dag ble hun ført til Lowell kvinnefengsel i Ocala.

- Vi ble ført inn i et rom der 72 damer sov tett i tett. Det var massemordere og jenter på bare tolv og et halvt år. Det var ikke dopapir der, og en kvinne som hadde mensen, fikk beskjed om å gå på do og «dryppe det av seg» når hun spurte etter tamponger, forteller «Karin».

Hun ble i løpet av de tre neste åra flyttet mellom tre store kvinnefengsler i Sør-Florida.

- Vaktene behandlet oss som dyr. De plasserte oss ute i tordenværet, og sa over høyttaleren: «Håper dere blir drept av lynet.» Jeg har sett kvinner bli slått flere ganger, og en gravid kvinne bli dyttet i veggen. Når cellene ble vasket, måtte alle fangene stå ute på plassen i stekende varme. Jeg besvimte 11 ganger på ett år. En gang falt jeg i ei grøft og brakk beinet, forteller hun.

I mai 2001 ble hun sluppet fri. To sivile politifolk førte henne fra Miami via London til Gardermoen. Der hentet hennes bror henne.

I dag er hun tilbake i Norge, og er i jobb som hjelpepleier. Hun har fått familien sin til Norge, men sliter med sorg og spørsmål etter det som skjedde.

- Utenrikstjenesten gjorde ingen ting for meg. De forsøkte å fikse soning i Norge, men da det ikke gikk, ble det ikke gjort noe mer. Jeg vil så gjerne se hva bevisene mot meg var. Jeg har aldri sett et papir i saken. Jeg har aldri sett siktelsen, aldri sett noen dom, sier «Karin».

Derfor har hun søkt Fylkesmannen i Vestfold om fri rettshjelp for å be om dokumentene i saken utlevert fra det amerikanske rettsvesenet. Men Fylkesmannen og Justisdepartementet har sagt nei.

MARERITT: - Det er veldig urettferdig. Norge hjelper så mange andre som trenger hjelp i Norge, men da jeg trengte hjelp i utlandet, var det ingen som ville hjelpe, sier «Karin», som nå jobber som hjelpepleier et sted i Vestfold.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media