- Jeg ble slått i årevis

Levde med voldelig mann i ni år.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

(Dagbladet.no): Hun hadde tenkt på det tusenvis av ganger. Hun måtte dra fra ham. Nå gikk det bare ikke lenger. Derfor sprang hun.

– Det var kummerlige forhold og mange mennesker i krisesituasjon som var stablet oppå hverandre. Men det var trygt. Jeg husker veldig godt at de som tok imot meg på krisesenteret, syntes det var rart at jeg var medisinstudent, en høystatuselev.

Det var på seinsommeren i 1979. Guri Ingebrigtsen var 27 år og bodde i Oslo. Samboeren slo.

– Følte skam

Flere år seinere, da hun var blitt landets sosialminister i Jens Stoltenbergs første regjering og ferdig utdannet lege, snakket hun om saken.

Men det er først nå, i forbindelse med justisminister Knut Storbergets bok, «Bjørnen sover – om vold i familien», at hun forteller om hvor smertefullt det var å leve i et ni år langt forhold med en voldelig kjæreste.

I boka forteller hun om hvordan hun planla å søke hjelp hos sin mor, men som plutselig dør like før hun skal dra hjem til Lofoten. Og om hvordan søsteren og svogeren får et grusomt innsyn i parforholdet mens de rydder i morens dødsbo:

«En kveld etter at vi hadde lagt oss, begynte han å banke meg … Da ble de jo involvert, søstera og svogeren min. Ellers tror jeg ikke at jeg ville fortalt dem noe.»

LEVDE MED VOLDELIG MANN: Først etter ni år klarte Guri Ingebrigtsen å komme seg ut av et voldelig samboerforhold. Her hjemme i Stamsund i Lofoten. Foto: INGUN A. MÆHLUM
LEVDE MED VOLDELIG MANN: Først etter ni år klarte Guri Ingebrigtsen å komme seg ut av et voldelig samboerforhold. Her hjemme i Stamsund i Lofoten. Foto: INGUN A. MÆHLUM Vis mer

Etter det begynte en lang prosess hvor alt handlet om å komme seg bort fra kjæresten.

– Det oppleves utrolig skammelig å bli slått av den man er glad i. Det som er viktig for meg, er at det ikke skal oppleves som så skamfullt for andre som det jeg har erfart. Skamfølelsen er med på å holde mange kvinner i uverdige samliv, sier Ingebrigtsen til Dagbladet.

Åpenhjertig

Derfor forteller hun åpenhjertig om den vanskelige tida i justisministerens nye bok. Paret hadde flyttet til Oslo. Når samboeren drakk, slo han henne.

– Jeg har presset meg selv til å snakke om dette, om skammen fordi en mislykkes i kjærligheten. Det er en vesentlig del av det.

– Og da han slo, ble det en symbolsk bekreftelse på at du hadde mislyktes i kjærligheten?

– Ja, ikke bare symbolsk, men veldig konkret. Fysisk vold er ikke noe en ser for seg når en skal framstille hva ekte kjærlighet er. Men jeg var også veldig glad i ham. Utrolig og ubegripelig lenge hadde jeg et håp om at det skulle gå over, og at han skulle slutte å slå, forteller Ingebrigtsen.

– Når gikk det opp for deg at det ikke kom til å skje?

– Det var noe som kom gradvis. Jeg tok på meg et slags ansvar for at det sikkert var min skyld at han slo. Hvis en skal forsøke å forstå, må en forstå at det er ingen mennesker som slår hele tiden. Og i dette forholdet var det også mange gode dager.

– Hvor ofte ble du slått?

– Det gikk i perioder. Om det var noen hele måneder der jeg ikke ble slått, vet jeg ikke.

La på sprang

Hun var bare 18 år da hun møtte kjæresten første gang. Hun var bare 18 år da han slo henne første gang. Da hun var 27 år, slo han henne for siste gang.

Det var på seinsommeren i 1979, og det skjedde ute på gata. De ble sett. Han stoppet opp, og hun la på sprang.

Medisinerstudenten i Oslo hadde lenge tenkt det var best å få ordnet alt det praktiske først og finne en ny leilighet. Men slik gikk det ikke.

– Etter hvert fikk jeg meg en hybel på Kringsjå studentbolig. Jeg skjønte etter hvert at her måtte jeg ta noen skritt av gangen. Det er jo den funksjonen krisesentrene har i dag også. Det at du faktisk kan komme dit bare med deg selv, og at du får en plass å være. Og så møter du noen andre mennesker som ikke blir redde når du forteller at du er blitt slått, sier hun.

Ingebrigtsen fikk seg aldri til å ringe politiet da han ble full og begynte å slå.

– Det var å ødelegge mer for ham enn hva jeg kunne stå inne for. Det var sånn jeg tenkte da. Jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle gå. Da var det å vite om krisesenteret noe av det viktigste. Der kunne jeg gå og finne trygghet, forteller hun.

– Hvorfor ble du hos ham så lenge?

– Jeg har ikke noe ordentlig svar på det. Jeg har jobbet i psykiatrien i mange år og snakket med mange mennesker i mange vanskelig situasjoner. Det som binder mennesker sammen, er veldig sterkt. Forhold er ikke noe vi bare går inn og ut av. En går gjerne inn i det raskt, men det er vanskeligere å trekke seg ut.

– Hva var det som gjorde at du til slutt greide å løsrive deg?

– Det siste året arbeidet jeg ganske mye med det og hadde mange tanker om å gå. Av og til hadde jeg veldig klare tanker og ga meg selv løfter om når det skulle skje.

Ingebrigtsen har brukt mye tid på det vanskelige forholdet i ettertid. Blant annet har hun vært med på å lære opp vaktene på krisesenteret i Lofoten.

– Jeg synes det er fryktelig viktig å få sagt at dette kan man komme ut av, og at man kan skape et nytt liv.

– Du ble siden lege og siden sosialminister. Det gikk bra med deg.

– Ja, det er en erfaring jeg har båret med meg som gjør at jeg er optimistisk på alles vegne uansett hvor ille det ser ut. Uansett ser jeg løsninger. Det har vært vesentlig for meg etterpå, sier hun.