SKRIVER DAGBOK: Med venners hjelp reddet Khamshajiny Gunaratnam livet på Utøya 22. juli. - Dagboka jeg nå skal skrive for Dagbladet vil jeg bruke for å illustrere viktigheten av å komme oss videre, sier hun. Foto: John T. Pedersen / Dagbladet
SKRIVER DAGBOK: Med venners hjelp reddet Khamshajiny Gunaratnam livet på Utøya 22. juli. - Dagboka jeg nå skal skrive for Dagbladet vil jeg bruke for å illustrere viktigheten av å komme oss videre, sier hun. Foto: John T. Pedersen / DagbladetVis mer

- Jeg er der inne fordi jeg har et behov for å vite hva som skjedde og hvorfor

Med venners hjelp reddet hun livet på Utøya den 22. juli. Les Kamzys dagbok fra første dag i retten.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DAG 1: Håkon Haugli og meg. Kaffe og sjokolade.

Etter en lang dag på tinghuset og et kjapt møte på rådhuset, sitter vi her. Vi gjorde oss nettopp ferdige med et seminar. Selv om mediene stormer tinghuset og menneskene rundt meg er varsomme med alt de sier, må jeg få lov til å si: jeg har det bra.

Helt seriøst, jeg er der inne fordi jeg har et behov for å vite hva som skjedde og hvorfor. Ikke for å sitte og irritere meg hele dagen eller drukne i egen sorg. Men fordi jeg mener kunnskapen vi tilegner oss gjennom dette skal bidra til og ikke skape flere Breivik-er. 

- Ingen født onde Ingen barn er født onde, men som alle vet: det krever en hel landsby for å oppdra et barn.  

Håkon skjenker kaffe og vi fortsetter å snakke om boligpolitikk. Jeg forteller han om helse- og sosialombudet i Oslo kommune som var innom komiteen for å legge fram årsberetningen for 2011: Vi har mangel på forskjellige typer bolig, vi har for få kommunale boliger og de er for dårlig spredt utover hele byen.

Dette visste vi jo. Og i tillegg har jo også Arbeiderpartiet vært veldig tydelig på at vi trenger, for eksempel, flere blokker på Ullern og flere hus på Grorud.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ikke enkle tiltak, men nødvendige tiltak. For vi må gjøre det vi kan for at hele byen blir en stor og forent smeltedigel. Vi må skape arenaer der folk kan møtes på tvers av ulike økonomiske, sosiale og etniske bakgrunn.  

Samme skole Da jeg fikk vite at Breivik hadde gått på den samme videregående skolen som meg noen år tidligere, måtte jeg tenke tilbake.

Jeg husker min tid på Oslo Handelsgym. Det var mange dyktige lærere der. Den faglige delen var bra, men den sosiale?

Jeg gikk på Apalløkka ungdomsskole — og de av dere som kjenner begge skolene skjønner hva jeg mener — det var litt av en overgang.

Jeg møtte på nye medelever på trinnet mitt som enten a) ble overrasket over at jeg kunne snakke flytende norsk eller b) lurte på om jeg bar på pistol for å overleve på Grorud. Vil ikke stigmatisere, bare illustrere.  

Det er ofte debatt om skoler med altfor høy andel av elever med flerkulturell bakgrunn.

- Antar istedenfor å vite Men debatten bør vel heller handle om at uansett hvem du er — er det godt for både deg og samfunnet at du også kommer i kontakt med mennesker som ikke bare er lik deg selv.

Og vi mennesker, vi blir så usikre av det ukjente. Usikkerhet fører til mistenkeliggjøring, som igjen fører til fremmedfrykt. Frykt fører til et delt samfunn, segregering og ytterligere polarisering. Det ukjente forblir ukjent. Man antar istedenfor å faktisk vite.  

Jeg vil vite om Breivik får den behandlingen han trenger av samfunnet. Det viktigste for samfunnet er at flere Breivik-er ikke skapes. Det krever jo et helt samfunn for å oppdra et barn.

Alt henger sammen med alt.

Les mer om Kamzy.