-Jeg er forfengelig

Myggen er en seriøs fotballspiller, som faktisk er ganske forfengelig. På sin måte. Og så elsker han ballen. Høyere enn de fleste.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Vi er på landslagstrening på Bygdøy. En ung reporter fra Petres barneradio kommer med bestemte steg mot Erik Mykland. Han er iført Ronaldo-skjorte, og utrustet med sølvgrå mikrofon.

- Hei, Mykland, spilte du fotball da du var liten? spør reporterspiren.

- Ja, jeg begynte faktisk allerede da jeg var seks år, svarer han.

- OK, takk, sier Radio-Ronaldo og beveger seg videre, i målbevisst retning av Ole Gunnar Solskjær.

- Morsom unge, ler Myggen, tydelig sjarmert av guttens gryende journalistiske glød.

Løy på alderen

Sjøl var Erik Mykland minst like glødende som barn. Ballen var den eneste, altoppslukende interessen. Den knøttlille gutten ble som regel ustyrt med matpakke og saftflaske på sine daglige turer til fotballbanen. Ofte holdt han på fra tolv på formiddagen til seint på kvelden. Som seksåring, to år før tida, debuterte han som lilleputtspiller. Som tiåring trikset han over 2000 ganger på begge føtter, og som 11-åring løy han og pappa Oddvar på alderen for å få ham inn på Halvard Thoresens fotballskole i Sandefjord. En gang leverte et motstanderlag inn protest etter kampen, fordi lille Erik egentlig var for ung til å være med på laget. Likevel hadde han regjert, og vært konge på banen. Som attenåring debuterte han i Tippeligaen for Start mot Vålerenga. Og han fikk umiddelbart klengenavnet Myggen. Etter landslagsdebuten for Drillo i 1990 ble han raskt norsk fotballs kjæledegge. En eksotisk yndling. Med unorske tekniske fotballbein. Etter hvert med egen film, og egen ispinne, Myggen-isen. All oppmerksomheten spunnet rundt en ærlig og streit gutt som egentlig bare hadde en eneste interesse i livet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Erik var ekstremt opptatt av fotballen. Han ante ikke navnene på gatene i Risør sentrum før han ble tenåring. Fram til da var han bare på fotballbanen, sier Oddvar Mykland, som også var Eriks trener i nesten ti år.

Fysikken har Erik fra faren. I dag skiller det bare to centimeter mellom dem. Erik er høyest i familien med sine 172 centimeter.

Ballfiksjon

- På grunn av størrelsen lærte han seg tidlig å kompensere for fysikken med god teknikk og taktiske egenskaper. Faktisk var han så liten at faren til bestekompisen en periode anbefalte ham å slutte med fotballen, minnes pappa. Også i dag er det lett å se Myggens forkjærlighet for selve ballen. Det kan minne om kjærlighet. På landslagstreningene trikser han i alle drikkepausene. Mens de andre gutta inntar væske, hepper den lille rundt med kula. Når Semb prater taktikk, pleier han å sitte på ballen.

- Når det er mange baller på treninga, så får jeg lyst til å berøre dem. Jeg har det sånn at hvis jeg går forbi en ball, en ballong, så må jeg gjøre noe med den uansett. Jeg liker å holde på med ball, og gjør det hver gang jeg har muligheten.

- Hva er egentlig ballfølelse?

- Jeg tror det er noe man utvikler uansett hvilken ballsport man driver med. Om det er bordtennis eller squash, så får man etter hvert en følelse for det.

- Det har du. Du er jo kretsmester i bordtennis?

- Ja, å drive på med ball er noe jeg kan. Jeg kan for eksempel ikke skru i ei lyspære. Det er det andre som er flinke til. Jeg er flink med ball. Det er noe jeg alltid har syntes er gøy.

- Er det medfødt?

- Nei, det tror jeg ikke. Du må trene deg opp, og ha interesse for det. Hvis du har det, så tror jeg det går bra.

- Det sies om de store ballkunstnerne, Maradona og Pelé, at de kan snakke med ballen. Er det mulig i overført betydning?

- For det første vil jeg ikke sammenlikne meg sjøl med sånne størrelser. Jeg tror ikke det går an å snakke med en ball, og forstår egentlig ikke helt metaforen. For meg er det så enkelt at jeg liker å leke med den.

Sjampanje-gutten

Første gangen undertegnede møtte Erik Mykland, var tilbake i 1993. Drillos hadde nettopp kvalifisert seg til USA-VM, og jeg jobbet som assistent i NRKs kulturavdeling. Myggen var et av de heteste fotballnavnene i landet, og var invitert som gjest til Brage-prisutdelingen. Programleder Petter Nome hadde snappet opp fra en artikkel i Fedrelandsvennen at Myggen leste bøker, og inviterte ham til å snakke om det. Da jeg hentet Mykland på flyplassen, viste det seg at han hadde misforstått opplegget litt. Han trodde han skulle være med i et rocka fredagsmagasin, og ankom den smokingobligatoriske festforestillingen i slitte og hullete jeans, seilersko, tweedskjorte og brun skinnjakke.

  • Produsenten sendte Mykland på hodet ut av festsalen. Jeg råkjørte gutten opp til NRKs kostymelager, der en svart smoking ble gjort klar på rekordtid. På grunn av Myggens korte bein måtte kostymedama legge opp beinklærne. I ekspressfart.
  • Tilbake bak scenen var Myggen kjempenervøs. Heldigvis var det nok av sjampanje å døyve nervene på. Og Mykland gjorde en kjempefigur i showet.

- Jeg har bare lest en eneste bok i mitt liv. Ingvar Ambjørnsens «Hvite niggere». Jeg har kjøpt meg ei bok av Jan Kjærstad, men den er så tjukk at jeg ikke har orket å begynne på den, sa Mykland til jubel fra en sjarmert kulturelite.

Så skjedde det. På vei ned fra scenen snublet Mykland i en av de mange kameraledningene. I fallet skumpet han borti ett av bordene kranset av stivpyntede prisvinnere. Vin og vann-glassene flagret, og et par fang ble våte. Da rødmet Myggen.

- Jeg husker den episoden godt. Det ble ett par glass sjampanje den kvelden, ja, smiler Myggen.

Forfengelig

Historien sier ganske mye om Erik. Han er dønn ærlig. Orker ikke være noe han ikke er. Og han sier heller aldri noe han ikke mener.

- Jeg tror faktisk at den utdelingen var den eneste gangen i livet Erik har hatt på seg smoking. Da han giftet seg hadde han bare bukse, skjorte og slips, ikke jakke, ler pappa Oddvar.

Gutten er ikke jålete, men:

- Jeg er som alle andre forfengelig på en eller annen måte, på mange måter faktisk. Min forfengelighet går på det at jeg ikke vil se for fin ut. Hvis jeg skal kjøpe klær, så skal det helst se litt slitent ut. Det går på forfengeligheten. Alle mennesker har noen sånne ting, sier Erik.

- Er det viktig for deg å framstå på den måten?

- Det er vel bare den måten jeg trives best på. Ikke være så fin i tøyet, og alt det der. Jeg har respekt for at andre folk er annerledes enn meg, og da bør jeg få respekt for å være på min måte.

- Hvorfor er du sånn?

- Det har vel bare blitt sånn. Jeg har sikkert blitt påvirket av de miljøene jeg har vanket i opp igjennom årene. Fra kamerater, der jeg vokste opp, i Risør. Jeg er ikke så veldig selvhøytidelig, tror jeg.

Mannen og mytene

De som kjenner Erik Mykland godt, nekter for at han kan defineres som bohem. Gutten beskrives som jordnær, ærlig, familievennlig og lojal av alle sine venner. Likevel har det av en eller annen grunn oppstått mange myter rundt Mykland. Kanskje er det det at han røyker. Eller kanskje er det barepisoden i Frankrike-VM som har stemplet ham som en villstyring. Sjøl bryr han seg lite om hva som skrives.

- Jeg håper ikke at folk ser på meg på en spesiell måte.

- Er du bevisst hvordan du framstår offentlig?

- Jeg prøver å ikke være det. Ingen kan være seg sjøl hele tida. Du ser jo bare min fotballrolle hele tida. Du vil aldri kunne kjenne meg privat. Som alle andre har jeg selvfølgelig flere sider. Bare så det er klart. Det er ingen myte at han går mye på kafé.

- Det er faen meg ikke noe spesielt med at jeg går på kafé. Det er jo ikke noen myte, det. Folk gjør jo det hele tida, millioner av mennesker.

- Håret ditt og skjegget. Er det en bevisst image?

- Nei, det er bare det at jeg ikke ser ut uten langt hår og skjegg. Det skjuler mest mulig av ansiktet mitt, ler Myggen.

- Når var du sist helt uten skjegg?

- Det var vel i 1992, tror jeg.

- Ja, den kampen du scoret mot San Marino?

- Stemmer, jeg var jo knapt voksen da.

Stolt og seriøs

Mykland gikk på fotballgymnas på Bryne, men droppet ut for å spille på Start. Fotballen betyr enormt mye for den lille.

- Når det gjelder fotball har jeg mye stolthet. Jeg vil være god. Der er jeg sær og ærgjerrig, men på andre ting kan jeg gi litt mer faen.

En annen myte er at Mykland ikke liker å trene. Han elsker det, men nekter å definere ballsparking som toppidrett.

- Nesten hver gang jeg går på trening, så gjør jeg det med stor lyst. Men jeg klarer ikke å gå ut alene og løpe, i skauen for eksempel. Det synes jeg er så drit kjedelig. Treningen må være lagt opp rundt ballen, og det bør være litt konkurranse med i bildet. Ikke løping uten ball. Det hater jeg. Hele karrieren har han søkt nye og større utfordringer. Myggen vil utvikle seg. Bli bedre hele tida. Det var derfor han forlot Start i 1996 for å spille i østerrikske Linz. Han ville ikke gro fast.

- Det er også derfor jeg reiser fra Hellas nå. Jeg vil spille i en bedre liga, og da må jeg begynne å bevise noe igjen. Jeg har ikke lyst til å gå gjennom resten av karrieren med fullstendig sikkerhet. Der jeg spiller hver søndag uansett om jeg gjør det godt på trening eller ikke. Jeg har lyst til å bruke de tre neste åra på å bevise noe overfor meg sjøl, medspillere og motspillere. Utfordringene er en motivasjon, og denne følelsen kan klart defineres som ærgjerrighet, sier Mykland alvorlig.

Gir mer skryt

De fire årene i utlendighet har forandret ham. Blant annet er begge barna født i utlandet. Myggen tror livet hadde blitt annerledes om han hadde blitt boende i Norge.

- Jeg har blitt mye flinkere til å gi skryt mer direkte. Det er vanskelig å ta imot skryt fra noen, og vanskelig å gi skryt tilbake. I Hellas var det veldig åpent og greit. Hvis du mente at en hadde spilt dårlig, så kunne du si det til ham. Spilte han bra, sa du det også uten blygsel.

- Tunnel idiotisk

Myggen kommer garantert hjem til Norge en dag. Han vil fortsette med fotball, også etter endt karriere.

- Jeg kan tenke meg å bli trener, men det er nok ingen som vil ha meg.

Erik Mykland gliser bredt. På sitt sedvanlige underfundige ironiske vis. På landslaget holder han seg helst sammen med romkamerat Frode Olsen. De to har samme humor. Begge to forstår seg på show. Den lille elsker at folk klapper når han dribler, og briljerer, men avslører en myte ved livet som fotballtekniker:

- Å ta tunnel er helt idiotisk.

per.angell.berntsen@dagbladet.no