- Jeg er ingen spion

- Verken jeg eller min mann er spioner for KGB. Vi har aldri møtt eller snakket med denne utviste diplomaten, Charlie.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det hevder tidligere statssekretær Berit Reiss-Andersen. Det er henne dobbeltagenten Svein-Erik Lamark skal ha nevnt til sin KGB-kontakt.

- I min jobb som statssekretær ble jeg betrodd arbeidsoppgaver som forutsatte sikkerhetsklarering på høyeste nivå, sier Reiss-Andersen og fortsetter:

- Lamarks påstander er sårende og dypt krenkende.
Reiss-Andersen er gift med den russiske kunstneren Pjotr Sapegin. Ifølge Reiss-Andersen selv skal også Pjotr Sapegin ha blitt beskyldt for å være KGB-kontakt. Og det er med fortvilelse og forbannelse Berit Reiss-Andersen nå velger å gå ut og redegjøre for sin oppfatning omkring de påstandene som dobbeltagenten Svein-Erik Lamark presenterer i sin bok, «Kodenavn Havmåke». Påstander hun mener er grove, krenkende - og ikke minst usanne.

Detaljert tilbakevisning

Reiss-Andersen ble hentet inn som statssekretær da Anne Holt tiltrådte som justisminister i Jaglands regjering. Lamark refererer i sin bok til utnevnelser i statsråd som, ifølge Lamark, skjedde fredag 8. november 1996. Det riktige tidspunktet for disse utnevnelsene er imidlertid torsdag 7. november.

Den dagen ble tre personer utnevnt: Berit Reiss-Andersen, Rita Ottervik og Jardar Flaa.

- Jeg vet at store deler av pressen allerede har utpekt mitt navn som det navnet den russiske spionen Charlie, ifølge Lamark, ble så jublende glad for å høre. Da kommer behovet for å ta kraftig til motmæle.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Samtidig har jeg lite lyst å være deltaker i et ryktespill. Det er noe med rykter - de skaper sitt eget liv og sin egen sannhet, sier Berit Reiss-Andersen.

Hun legger ikke skjul på at hun har liten respekt for det som har blitt gjort.

- En full russers gledesutbrudd skal være nok til at folk blir hengt ut som spioner. Hvor er kildekritikken? Hvor er etikken, spør Berit Reiss-Andersen og anklager både pressen og sitt eget forlag, Cappelen.

- Lamarks påstander har satt meg og min mann i en umulig situasjon. Uansett hva vi velger å gjøre nå, blir det feil, konstaterer hun og går detaljert og konkret til verks når hun tilbakeviser påstandene.

- Jeg vet at jeg aldri har truffet eller snakket med denne mannen, Charlie. Jeg vet at min mann heller ikke har det. Jeg vet at verken jeg eller min mann på noen måte er blitt oppvartet av noen i den russiske ambassaden. Vi har imidlertid hatt meget begrenset kontakt med én person, en kvinne som var kjæreste med min manns barndomsvenn. Hun ringte min mann og brakte med seg hilsninger fra vennen, og min mann svarte naturlig nok med å invitere henne på middag. Dette tror jeg skjedde i 1993. Da var jeg ennå en bakgårdsadvokat som slett ikke var påtenkt noen politisk karriere.

Min mann er kunstner. Hvorfor i all verden skulle vi være interessante som kontakter?

Reiss-Andersen forteller at kontakten med kvinnen tok slutt da forholdet mellom hennes manns barndomsvenn og kvinnen tok slutt.

- Dette er eneste gangen jeg eller min mann har hatt noe å gjøre med den russiske ambassaden. Hvordan det kan bli mistenkeliggjort, forstår jeg bare ikke.

- Var ingen risiko

Lamark skriver i boka at POT «ikke var blitt spurt til råds før utnevnelsene fant sted». Reiss-Andersen bare rister på hodet.

- Det ville vært oppsiktsvekkende om POT skulle blitt rådspurt om hvem som skal være statssekretærer eller politiske rådgivere. Men POT får i oppdrag å sikkerhetsklarere alle politiske medarbeidere under statsrådene. Det jeg vet, er at De betrodde arbeidsoppgavene jeg var satt til, forutsatte en aktiv sikkerhetsklarering. Det er ingen hemmelighet at jeg i min tid i departementet nettopp hadde ansvaret for politiet og POT. Hvis jeg var en sikkerhetsrisiko, hvorfor ble ikke noen i departementet da orientert, spør Reiss-Andersen og svarer selv:

- Det opplagte svaret er at POT ikke vurderte at det var noen sikkerhetsrisiko. Så stor tillit har jeg til POT, at de umiddelbart ville sørget for at en med kontakter i KGB aldri ville blitt sikkerhetsklarert for den jobben jeg gjorde.

Reiss-Andersen er opptatt av at Lamarks påstander heller ikke på andre punkter henger på greip.

- Hvis det var slik at en person i den politiske ledelsen i Justisdepartementet var spion for KGB, hvorfor ble da russerne tatt med buksene nede i Lamark-saken? Hvis Lamarks beskyldninger er sanne, burde jo russerne ha fått slik informasjon og parkert Lamark som kontakt.

- Jeg er rasende

Berit Reiss-Andersen forteller at hun og hennes mann har måttet leve med disse ryktene en god stund allerede. 11. september ble hun og hennes mann oppringt av en journalist fra VG som spurte om de begge var kontakter for KGB. Måten dette skjedde på, fikk Reiss-Andersen og hennes mann til å reagere sterkt.

- Det ante meg allerede da at ryktene stammet fra Lamark. Og jeg skjønte at det neppe var siste gangen jeg kom til å få høre om dette. At det nå blir framstilt som om det fantes en spion i Jaglands mannskap krenker meg, det krenker Pjotr, og jeg er rett ut sagt rasende, sier Berit Reiss-Andersen.