«Jeg er Liu Xiaobo. Jeg er Liu Xiaobo»

Hør fredsprisvinnerens desperate appell da han forsøkte å redde studentene på Den himmelske freds plass.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BEIJING (Dagbladet): Under de dramatiske dagene i juni 1989, var Liu Xiaobo en av fire dissidenter som desperat forhandlet med Folkets frigjøringshær om å la de siste gjenværende studentene forlate Den himmelske freds plass. Fortsatt var det flere hundre studenter igjen.

Et lydopptak fra 4. juni som sirkulerte på Internett i går, forteller levende om hvordan Liu Xiaobo forsøkte å overbevise sine kampfeller om at det var over, og at det var livsnødvendig å evakuere.

- Klassekamerater, under denne kampanjen har sivile og arbeidere i Beijing gitt oss sterk støtte. Uten deres støtte kunne ikke vi oppnådd suksess. Nå er det klart at vi må forlate området, maner Liu innstendig gjennom megafonen.

- Kjære klassekamerater, kjære studenter. Jeg håper dere kan ta ansvaret med å beskytte sivile og arbeidere når vi forlater plassen. Jeg håper dere kjære studenter kan beskytte de sivile og arbeiderne i dette avgjørende øyeblikket.

- Jeg er Liu Xiaobo. Jeg er Liu Xiaobo. Jeg ber om at vi gjør en ekstra innsats for å beskytte dem. Vær så snill og forlat Den himmelske freds plass via den sørlige inngangsporten.

Lius fortvilte appell etterfølges av Gaoxins. Han var en av fire sultestreikere.

- Vær så snill. Vi har ikke mye tid. Hæren må rydde plassen før klokka sju. Vi har ikke mye tid igjen, roper Gaoxin.

Lydopptaket viser med all tydelighet at studentene ikke innså - eller ville innse - alvoret i situasjonen. De fortsatte å synge, selv når stridsvognene og lyden av skudd nærmet seg.

Og selv når følgende advarsel ble kringkastet fortsatte sangen:

- Alle som lytter til denne beskjeden bør forlate plassen umiddelbart. Til de som nekter, hæren vil ta i bruk alle nødvendige midler for å rydde plassen.

En student sier: La oss sitte her. La dem fjerne oss herfra. Faen heller. Flere hundre har allerede dødd.

Etter hvert blir det tydeligere og tydeligere hva som er i ferd med å skje. Studenter begynner å gråte, andre roper av redsel.
Og gradvis blir sangen overdøvet av lyden av folk som blir banket opp.