Jeg er også muslim

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Min far var også muslim, og han levde og avsluttet sitt liv i Syria. Uberørt av norsk kultur, støttet han «kjønnslikestilling», «sosial egalitet» og hadde «en viss trang – ofte overdrevet – til å gjøre opprør» ikke «mot kongen i København» av forståelige årsaker, men mot diktaturet, militærstyret og de religiøse autoritetene i landet. Så ble jeg en opprører, slik Steinar Lem har beskrevet meg, men det var lenge før jeg kunne lokalisere Norge på verdenskartet. Lenge før jeg satte mine føtter utenfor Midtøsten.

Jeg har alltid hatt stor respekt for Steinar Lem og ble derfor umåtelig berørt og beæret over hans anerkjennelse i sin gode og skarpe kronikk i Aftenposten (03.04). Jeg tolket kronikken som et solid forsvar for en fellesmenneskelig etisk standard. Human Rights Service fulgte derimot et annet spor: Det kritiske synet på innvandring og dens konsekvenser. HRS ba Lem utdype sine tanker om dette i et innlegg som jeg leste med et tungt hjerte. På den ene siden gir Lem meg heltestatus, på den andre siden opererer han med en snever definisjon av Norge og norsk kultur som utelukker mye av det jeg står for og representerer. Nå ruller debatten og går på sidene til Dagbladet: Truer eller styrker muslimer norsk kultur? Spørsmålet om hvem som er muslimen og hvem som er nordmannen, stilles ikke av journalister på tradisjonelle rundturer med tabloide spørsmål i sekken.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hva er identitet? Enda mer presist: Hva er identitet i vår tid? Skal individer som flytter på seg i den store globale landsbyen bli kalt gjester i sine nye hjem som «har en særlig plikt til å forsøke å tilpasse seg vertskapets tradisjoner og væremåte»? Finnes det en ubesmittet nasjonal eller kulturell identitet som er lagret i individer og som forblir uforandret gjennom deres livsferder? Og om den finnes, er det et gode å bevare den, lage kulturelle reservater for buskmennene i Kalahari som vi dannede kan dra og forske på eller underholde oss med?

Steinar Lem har åpenhjertig fortalt at han er alvorlig kreftsyk og han har i tillegg skjenket meg en spesiell ære. Det gjør at denne debatten blir særdeles vanskelig følelsesmessig. La meg også være helt åpen og innrømme at jeg er deprimert og at min tilstand er blitt forverret av denne saken. Jeg er ikke i stand nå til å skrive et godt innlegg, følge de forskjellige trådene i Lems seineste utspill, analysere, reflektere, tenke. Jeg klarer ikke det. Jeg er sliten av å stå i ingenmannsland i en polarisert debatt om islam og innvandring. For hvem skal de av oss som kjemper mot religiøs fanatisme og for opplysning og demokrati alliere seg med?

Muslimer som fortsatt er fanget opp i en tradisjonell kultur, støter ut kritikere uansett kritikkens innhold og mål. Venstresiden har gått til sengs med islamister og mørkemenn og -kvinner i solidaritetens navn. Høyresiden roper varsku, vil stenge grensene og bevare norsk kulturell særart.

I et slikt politisk klima er det ikke rart at det ikke går særlig bra med integrering og at vi blant annet får et kraftig tilbakeslag for likestillingen i Norge. Årsakene til dette ligger ikke i en uforanderlig islam som er kapslet inn i hodet til enhver som er født til muslimske foreldre, men i manglende politisk gangsyn og vilje til å iverksette nødvendige tiltak for alle borgeres beste.

Islam er en dynamisk religion, ikke en hudfarge. Norske muslimer er nordmenn som hører til alle lag i samfunnet, ikke en «fattig underklasse». Det finnes ikke skillevegger mellom muslimen og nordmannen. For hvis det hadde vært slik, ville jeg vært enten abnorm eller schizofren. Jeg er ingen av delene. Jeg er bare en deprimert norsk kulturell muslim.